Mörkertal – Popvänstern strikes back!
Det svenske bandet Nina Rochelle er klare med sitt andre album Mörkertal. Bandet er unisont hatet av svenske hipsteranmeldere og samtidig høyt elsket av svenske popfans.
Slik kan man gjøre opp regnskap for et av Sveriges friskeste band på midten av nulltallet. Med en hang til svensk alternativ åttitallsrock, og det enkelte vil kalle et «politisk korrekt» utgangspunkt for tekst og musikk, er det vanskelig å ikke mene noe om Nina Rochelle. De trosser på mange måter normen for et passivt 2005, og den som stikker nesen fram må som kjent også vente seg noen rapp tilbake.
I det ytre er mye likt bandets debut Om Sverige Vill Ha Det Så. På Mörkertal leverer de også ti sanger, innledet av en opprevet ballade som følges opp med hardtslående politisk kraftpop. Den karakteristiske blandingen av hissige refreng og vakre vers, bredfulle av emosjonelle og samfunnskritiske tekster, er mye den samme som sist.
Men hva så? Gjør det noe når det oppleves som nesten like medrivende som sist? Mörkertal er full av små popperler som sitter rett i øret på den som vil slippe dem inn til seg. På Vad Har Du Gjort er de kontante og punka med et snev av melankoli i bunn og på Rödt Ljus er de beklemte og mektige på samme tid. På Hotellet sinte som fy: Och dom bärs ut av lakejer/ På nya gyllene brickor/ och solar sig i glansen/ Och fyller sina fickor/ Och du undrar varför vi står/ mitt i gatan och skakar våra huvuden. Og alltid, alltid er de fengende.
Om Sverige Vill Ha Det Så ble framstilt som et konseptalbum om Sverige sett fra utsiden, og fortsatt er det de dunkle krokene av Sverige som bedømmes og besynges på Mörkertal. Om Nina Rochelle har alle de riktige svarene er vel fortsatt litt tvilsomt. Men til tross for en del naiv opprørstrang og rødvins- og stearinlyslyrikk, så stiller de i alle fall spørsmål ved det samfunnet de er en del av. Hvor mange andre artister gjør det i 2005?
Den lille forskjellen fra sist finnes i produksjonen. Der et bastant sound med høyt miksede trommer preget debuten, er Mörkertal erstattet av en noe smidigere og mindre bombastisk produksjon. Den rundere tilnærmingen åpner også opp for melodiene – popbandet Nina Rochelle kommer klarere fram her. Samtidig er veldig mye likt i oppbygging og sound, det er tross alt ingen revolusjon å spore her.
Det er vanskelig å rømme fra sine musikalske forbilder, og man kommer ikke unna at Thåström og Imperiet spøker litt i bakgrunnen. Å sammenligne for mye med det litt servile Kent er kanskje en smule urettferdig, selv om Kent-trommis Markus Mustonen er med på laget. Men ingen kan ta fra Nina Rochelle at de besitter noen av Svearikes mest finjustere ører for lyrisk kraftpop. Likte man debuten er det umulig å mislike denne.
Kommer til en AUF-fest nær deg.
NB! Albumet blir utgitt 21. mars
