Want Two – En ekte musikkskatt
All medieoppmerksomheten rundt Rufus Wainwright burde egentlig gjøre de fleste ganske mistenksomme. Med stjerner som Elton John som helfrelste fans, er det naturlig at det oppstår mye snakk rundt den unge kanadieren.
Rufus Wainwright er født inn i en musikalsk familie, med to folkartister fra sekstitallet som foreldre, Loudon Wainwright III og Kate McCarrigle, og en søster, Martha Wainwright, som nettopp har sluppet sitt første album. Etter sine første par album begynte han å slite med personlige problemer som narkotika og depresjon.
En kveld han var på bunnen ringte Elton John etter at Wainwrights manager hadde bedt ham om å gi råd til den den deprimerte musikeren. Det gjorde susen, Elton John hadde tidligere gjenomgått lignende problemer selv.
Når du endelig gir etter for Rufus Wainwrights musikk, blir det klart at fyren mer enn lever opp til forventningene. Å høre på Want Two er som å finne en musikalsk skatt som en helst ikke vil dele med noen.
Albumet er Wainwrights fjerde, og minst komersielle album så langt. Den merkelig tiltalende miksturen av kabaret, folk og rock gjør Want Two til et krevende album som gir mange og gode belønninger til den som ikke gir opp.
Operatiske effekter og tekster på latin kan virke vanskelige å komme inn på, men Wainwright lykkes i å skape en like intim atmosfære her som på sine tidligere plater. Want Two mister ikke gnisten lett, og Wainwrights intense motorsagstemme er så myk i kjernen at ørene tigger etter mer.
Denne mannen har fortellertalentet til Bob Dylan og musikerevnen til David Bowie. Han oversetter følelser lekende lett om til historier og smårare anekdoter.
Rufus Wainwright synger om det moderne liv på en besynderlig og deilig gammeldags måte. Både Want Two og Rufus Wainwrights tidligere album er særegene musikalske skatter som bare venter på å bli oppdaget av heldige lyttere.
