Alligator – Sår nasjonalromantikk

Utgivelsen Alligator er det New York-baserte bandets tredje albumutgivelse siden den selvtitulerte debuten kom i 2001 og deres første på et større selskap. Siden da har The National vært innom det meste av hva som finnes av musikalske stilarter. Det er med andre ord ikke vanskelig å høre at gutta har plukket med seg elementer fra countryrock, folkrock og sadcore – men også mindre doser av åttitallets britiske indiepop.

Denne miksen fungerer utrolig nok både på en elegant og engasjerende måte. Noe som delvis går i Matt Berningers favør. For hos ham har gruppen funnet frem til en god låtskriver med sans for den gode melodi og de medrivende gitarriffene. De elegante, men smågiftige tekstene, trekker heller ikke ned.

Spesielt hjelper det på med tekststrofer som ”fuck me and make me a drink” fra Karen og ”sorry I missed you / I had a secret meeting in the basement of my brain” fra åpningslåten Secret Meeting. Det hele er elegant konstruert, men også litt trist. Aller mest viser dette til en låtskriver som er glad i ord og som liker å leke med dem.

Tekstmessig går det mest i ensomhet, rusten kjærlighet, sinne, fortvilelse og fatalisme. Men det er også håp å spore her, riktignok kombinert med sår anger, som for eksempel i den vakre Baby, We’ll Be Fine, hvor Beninger lirer fra seg strofene ”I’m so sorry for everything”.

Videre er både produksjonen og arrangementene gjennomgående gode, og det hjelper godt på med strykerarrangementer som understreker de litt såre låtene. Noe spesielt Looking For Astronauts, Val Jester og nevnte Baby, We’ll Be Fine har hatt godt av.

Men det finnes flere perler her. Det er ellers verdt å trekke frem bidrag som All The Wine, The Geese Of Beverly Road, Friend Of Mine og Secret Meeting.

Oppsummert er Alligator sårt og trist på en vakker måte, som støttet opp av glimrende tekster og vakre melodier fører til en glimrende helhetsopplevelse.