Devils & Dust – Helstøpt og variert
Det mer intime uttrykket og et jevnere låtmateriale gjør Devils & Dust til Springsteens mest vellykkede utgivelse på ti år.
Devils & Dust har blitt presentert som en fortsettelse av en slags akustisk trilogi sammen med Nebraska (1982) og The Ghost of Tom Joad (1995). Årets album er likevel mer variert både musikalsk og tematisk enn disse platene.
Selv om Bruce Springsteen først og fremt er kjent som en rockartist har han de siste 25 årene alternert mellom å utgi rockalbum med fullt band og mer eller mindre akustiske utgivelser. The Rising / Devils & Dust utgjør det fjerde slike paret av album, og for fjerde gang er det altså det mer nedstrippede uttrykket som kler Springsteen best.
Devils & Dust er blitt en variert utgivelse, fra helt akustiske sanger som tittelsporet og Black Cowboys til mer fyldige arrangementer i sanger som Long Time Comin’. Tematisk spriker det også, men Springsteen holder seg innenfor tema han allerede kjenner godt. Og den røde tråden som går gjennom hele albumet er at det er enkeltpersoners historier som står i sentrum.
Tittelsporets klare antikrig-budskap hadde passet vel så godt inn på The Rising, og fungerer som en takk for sist til de som måtte ta de 11/9-relaterte sangene på det albumet som en støtte til krigen mot terror. Historien om den meksikanske emigranten i Matamoras Banks er på sin side som hentet rett ut fra The Ghost of Tom Joad, og viser at Springsteen fortsatt har en sterkt engasjement for denne gruppen vanskeligstilte i dagens USA.
Noe overraskende er det at Devils & Dust ikke bare inneholder nyskrevet materiale. All the Way Home er en omarbeidet versjon av en sang Springsteen ga til sin gode venn Southside Johnny allerede i 1991, mens Long Time Comin’ og The Hitter ble spilt live for snart 10 år siden. Spørsmålet er om dette gjenbruket kan tyde på en slags kreativ tørke, men det virker snarere som om Springsteen har vurdert disse sangene til å passe inn i denne konteksten. Nevnte All the Way Home fungerer for eksempel langt bedre i denne mer rocka versjonen enn i sin opprinnelige balladeform. Teksten har også fått en vellykket oppdatering.
Springsteen beveger seg også inn på nytt territorium med denne utgivelsen. Teksten på Silver Palamino er ren poesi, mens den mye omtalte Reno er det klart mest seksuelle eksplisitte han noen gang har gitt ut. Musikalsk er det også rom for eksperimentering. På All I’m Thinkin’ About synger han hele sangen i falsett. Ikke platas beste spor, men det fungerer faktisk bra.
En del av materialet virker relativt anonymt ved første gjennomlytting, men etter hvert vokser for eksempel Black Cowboys og The Hitter til høydepunkter. Ellers er det verdt å trekke frem Matamoras Banks, Long Time Comin’ og tittelsangen som platas beste.
Til tross for enkelte hvileskjær, som Maria’s Bed er Devils & Dust blitt Springsteens beste plate på lang tid. At vi må tilbake til The Ghost of Tom Joad er utvilsomt, men det vil ikke forundre meg om tiden vil vise at vi må helt tilbake til Tunnel of Love fra 1987 for å finne et så helstøpt album som dette fra Springsteens hånd.
Til slutt en stor honnør til Sony: I disse tider der enkelte paranoide plateselskaper bruker enorme ressurser på kopisperrer og trusler om forbud mot å legge sine egne CDer over på MP3 serverer Sony oss virkelig valuta for pengene. Kjøper du Devils & Dust får du ikke bare en CD uten kopisperre. Du får også en DVD med akustiske liveversjoner av fem av sangene og intervju med Springsteen.
I tillegg inneholder DVD-en hele albumet i DVD-format, både i stereo- og surroundmiks. Du får altså hele albumet to ganger, pluss bonuslåter på kjøpet. Ingen prøver å nekte deg å laste den inn på MP3-spilleren heller. Som platekjøper er det mye hyggeligere enn å betale penger til et plateselskap som prøver å nekte deg å spille plata du har kjøpt.
