Philtre – Fascinerende uinteressant

Det er veldig mange spor på Nitin Sawhney nyeste studioplate Philtre. Hele 17 stykker for å være nøyaktig. Med mindre skiva heter Exile on Main St., London Calling, Sign ‘O’ The Times, eller Tusk, er et slikt antall alarmerende høyt. Dette fordi det er veldig vanskelig å få så mange låter til å fungerer sammen på èn plate.

I Sawhneys tilfelle er det nesten ingenting som fungerer. De to første låtene smyger seg av gårde uten å bråke så mye, men så begynner uføret for fullt med Dead Man. Tanken å fusjonere bluesrock og stammesang er historien om en dårlig ide, som utleder et enda mer hårreisende resultat: En vemmelig låt som sette premissene for resten av platen.

Etter dette går det slag i slag, nedover en fryktlig lang og humpete grusvei, mot den sikre forglemmelse. Pianopop, world, elektobeats, hip-hop, salsa og soulsang er noe av det som er å finne på denne platen. Problemet er bare at låtene ikke leker godt sammen, og at skiva totalt sett derfor ikke virker ordentlig gjennomtenkt.

Det er for mange retningsløse låter her til at Sawhney kan ha tenkt musikalsk helhet da han var i studio. Og i løpet av platens gang er det i høyden fem spor som er noenlunde nøytrale å høre på, og som ikke fremmer raserianfall i egenskap av å være utilgivelig spinkle og sprikete.

Hele platen bærer preg av at funksjoner som selvinnsikt og kvalitetskontroll har blitt satt ut av spill. Låtene som har noe å gjøre på denne platen blir i svimeslått, kastrert og usynliggjort i en tykk masse av svada.

Hadde det ikke vært for at Marina Abad, som bidrar på tre spor, synger så fint hadde denne platen vært bortimot en spillende katastrofe.