The Forgotten Arm – Sterkt om avhengighet
Som alltid er det Aimee Manns særpregede og vakre stemme som står i sentrum av musikken, i tillegg til hennes forsiktige men utsøkte gitarspill. Produsent Joe Henry har gitt albumet et diskret og organisk lydbilde rikt på detaljer, selv om det ikke gjør for mye ut av seg. Det er aldri tvil om at det er artisten og sangene som står i fokus.
The Forgotten Arm er altså et slags konseptalbum om John og Caroline, et par som lever i et turbulent forhold. Albumet er da også tilegnet ”alkoholikere og misbrukere som fortsatt lider”. Det er første gangen Mann lar de samme figurene gå igjen i alle sangene, og det er tydelig at det har vært viktig for å henne å fortelle en historie. Coveret er også utformet som en bok, mens sangene benevnes kapittel 1-12.
Denne gangen er Manns låter mindre umiddelbare enn tidligere. Dette albumet krever en god del tid før det står frem som virkelig sterkt. Aimee Mann virker å legge like stor vekt på tekstene som melodiene, og er i så måte en sann singer/songwriter.
Men den som tar seg tid til å lytte inngående til albumet vil oppdage at det er fullpakket av sterke låter. Som vi er vant til fra denne særegne artisten er også denne platen uten et eneste dødpunkt. Men sammenlignet med tidligere er fokuset mer på albumet som helhet, uten at enkeltlåter står frem.
En etablert artist vil alltid måles opp mot sine tidligere bragder. For Aimee Mann er det den moderne klassikeren Bachelor No. 2 som for alltid vil være målestokken. Sammenlignet med denne når ikke The Forgotten Arm helt opp, men albumet er likevel en sterk utgivelse som vil stå seg godt.
