Pariah – Naglfar i samme spor
For lyttere som ikke er kjent med dette bandet kan det nevnes at de i dag befinner seg et sted mellom Dimmu Borgir og Old Man’s Child. Tidligere var en inspirasjonskilde som Dissection tydeligere, men bandet har valgt å gå mot et mer modernisert lydbilde.
Med tanke på låtmaterialet på Pariah kunne man strengt tatt kopiert Panoramas anmeldelse av forgjengeren Sheol. Her er nemlig alt som før.
Naglfar holder høyt nivå musikalsk sett, men alt i alt blir det hele noe ensformig. Den første delen av platen er definitivt den beste. Alle de tre åpningssporene Proclamation, A Swarm Of Plagues og Spoken Words Of Venom er meget oppegående låter, selv om man sitter igjen med inntrykket av å ha hørt det før.
Albumet er noe mer aggressivt enn tilfellet var på Sheol, i den forstand at låtene i større grad går i ett denne gangen. Dette gir albumet en eim av stabilitet, men samtidig blir det svært vanskelig å skille låtene fra hverandre. Med andre ord er Pariah best egnet for det tålmodige publikum.