Bang Bang Rock & Roll – Gøy på sirkus
Det tilhører ikke akkurat sjeldenhetene at britisk presse samler seg om et band, for så å utkjempe en intens kamp om å hoste opp de flotteste superlativene. Av nyere dato har vi Franz Ferdinand, Kaiser Chiefs, Libertines. Maxïmo Park og Bloc Party, bare for å nevne et lite utvalg, som har fått en anselig mengde skryt for sine plater. Felles for dem alle er at de forsøker å forvalte den særdeles stolte tradisjonen for britisk popmusikk.
Og når kvartetten Art Brut albumdebuterer med Bang Bang Rock & Roll, er det nettopp britiske de er. Så mye britiske er de, at det nesten blir for mye av det gode. Mens de suser gjennom tiårene, med The Fall, The Clash, Supergrass og tidlig Blur i passasjersetet, selvsikre som bare opphaussede engelske band kan være, så glemmer de heldigvis ikke å levere en hyggelig samling sanger.
Låtmaterialet veksler mellom herlige popkillere som Emeily Kane , Moving To LA og Good Weekend, der de med stort hell tar i bruk popmusikkens svar på atombomben (les: tynne lag med barnslig guttekoring), og hardhudede rock ’n’roll-kutt. Fantastiske My Little Brother og Bad Weekend er fremragende eksempler på den biten av gruppens låtarsenal.
Disse høydepunktene er på alle måter ekstatiske, men platen som helhet blir for ujevn. Det blir som en 36 minutter lang sirkusforstilling, der alle glansnumrene kommer på rad og rekke for å sikre mest mulig gøy på kortets mulig tid. De lykkes med et eksplosivt og catchy show, men om det er en gjennomført rockplate med stayerevne? Akkurat det er noe usikkert.
