Siberia – Oppløftende og gjennomført
Dette smått legendariske Liverpool-bandet var i sin tid en banebrytende gjeng som bidro sterkt til å gi åttitallets britiske musikkscene et undervurdert løft. Allerede med debuten Crocodiles i 1980 viste Echo And The Bunnymen styrke, og ble i første halvdel av tiåret en av hovedaktørene på den britiske undergrunnsscenen.
Med utgivelsene Heaven Up Here (1981), Porcupine (1983) og Ocean Rain (1984) fortsatte de å briljere med eleganse og troverdighet som var dem vel forunt og som ga dem en styrket posisjon på det ellers så pastellfargede åttitallsmarkedet.
Siden gikk det sakte men sikkert mot en noe mer anonym tilværelse for McCulloch og kompani, som først med sideprosjektet Electrafixion på midten av nittitallet viste tegn til tidligere storhet. Karrieren dalte, samtidig som utgivelsene ble mindre og mindre interessante. Det faktum at Ian McCulloch forlot bandet for å satse på en solokarriere i 1988, samt at trommeslager Pete de Freitas ble drept i en bilulykke det påfølgende året, skulle tilsi at den siste spikeren var på plass i den berømte kisten.
Men Echo And The Bunnymen valgte tross dette å fortsette karrieren. Først en periode og albumet Reverberation (1990) uten frontmann McCulloch involvert. Deretter ble de ikke overraskende oppløst. Men i 1997 ble bandet gjenforent med McCulloch i spissen, dog uten at de tre platene som kom i kjølvannet av dette, det seneste i 2001, på noen som helst måte kunne måle seg med de tidligere solide utgivelsene.
Men med Siberia viser Echo And The Bunnymen at de definitivt fremdeles har noe å fare med. For det første inneholder platen et knippe gode låter som godt kan måle seg med tidligere bragder. Låter som de to første sporene Stormy Weather og All Because Of You Days viser umiddelbart at dette ikke er atter en anonym Bunnymen-utgivelse. Og ikke minst bør Pathenon Drive og In The Margins, kanskje albumets aller sterkeste innslag, trekkes frem. Disse to sporene er for øvrig det nærmeste vi kommer den litt magiske stemningen som preget Ocean Rain i 1984.
Her avsløres det helt tydelig at Ian McCulloch og Will Sergeant fremdeles lar seg inspirere av hverandre, for samspillet dem imellom er upåklagelig. At de må ha vært inne i en særdeles god periode før de gikk i studio med dette låtmaterialet kommer også helt tydelig til overflaten, for aldri har en plate som de to liverpoolerne har deltatt på vært lystigere i form og innhold.
Ellers har produsent Hugh Jones sørget for å gi duoen et lydbilde som virker betydelig mer poppreget og friskere enn hva som var tilfellet med det ”gamle” Echo And The Bunnymen. I riktig god Liverpool-ånd og tradisjon med andre ord, og det kler dem faktisk riktig så godt.
Siberia er et svært oppløftende og gjennomført album hvor det meste fungerer mer enn tilfredsstillende fra et band som mange nok forlengst har avskrevet. Det kan tross alt det positive som her er nevnt likevel ikke karakteriseres som deres beste utgivelse. Men det er særdeles hyggelig å kunne konstantere at Echo And The Bunnymen igjen virker relevante – mer enn to tiår etter sin storhetstid.
