My Midnight Creeps – Ujevne tøffinger

Første gang man hører navnet My Midnight Creeps er det vanskelig å ikke forestille seg et pubertalt emoband fra en middelklasselandsby i USA (tygg på det: My Midnight Creeps, liksom?). Det ligger en ikke ubetydelig mengde nevroser og kviseangst i det navnet. Men det dette er et norsk rock’n’roll-band som kan skryte av å ha to av landets beste gitarister på laget; nemlig Robert Burås fra Madrugada og Alex Kloster-Jensen, som til daglig figurerer i Norges beste rockband Ricochets.

Med slike ikoner i rekkene er det umulig å ikke ha store forventninger til My Midnight Creeps’ debutfullspiller. At den derfor er såpass gjennomsnittlig som den er, er en liten skuffelse. Men for all del; Gruppen spiller fett og attityden er der, men det er likevel ett eller annet som mangler her. De prøver seg på den kaotiske Detroit-rock’n’rollen, slik vi har lært den å kjenne den gjennom band som The Stooges, MC5 og Detroit Cobras, men My Midnight Creeps lykkes bare sporadisk å skape den nødvendige fandenivoldskheten.

Det er nok av frenetiske riff og aggressive saksofoner her til å blåse hull i granitt. Men noen ganger er ikke kraft og uovertrufne ferdigheter i seg selv nok. Og slik ståa er med My Midnight Creeps nå, mangler de den lille ekstra piffen til å kunne fremstå som et virkelig suverent rockband.

Et av momentene som trekker ned er at Burås ikke er en videre imponerende vokalist. Utrykket til denne gruppen bør i utgangspunktet være åpen for en rufsete vokal, men det er tvilsomt om dette er riktig mann til jobben. Han er en fremragende produsent av røffe riff, men som sangfugl blir han dessverre litt keitete.

Om ikke denne skiva er like overbevisende i sin absolutte helhet, så finnes det likevel fine øyeblikk å spore her. Ta for eksempel You Got Love, Spoonful, You Need A Substitute og Untrue, som alle viser et band som er i stand til lage stor, stor rock’n’roll.

NB!: My Midnight Creeps slippes for salg 10. oktober