Amusement Parks On Fire – Tusenlyd

Er det ikke deilig? Du kjenner prosessen: Du kommer over et band som virkelig faller i smak. Du oppdager at ingen av kameratene har oppdaget bandet ennå. Du får ha det for deg selv en stakket stund. Slik er soga om britiske Amusement Parks On Fire.

Nottingham-bandets selvtitulerte debutplate ble sluppet i sommer, men er knapt nevnt her hjemme. Denne anmelder tipper at det bare er snakk om sekunder før musikkjennere og Platekompaniet kaster sin elsk på denne plata. Dette er nemlig gode greier.

På platen Amusement Parks On Fire får lytteren skurrende, ikke-skjematiske indiesymfonier drevet av aggressiv fuzzende gitarkraft og kilende, men mørke kjellerrefrenger.

Bandets unge frontmann Michael Freerick har utvilsomt plater fra band som The Jesus And Mary Chain, My Bloody Valentine og Swervedriver i platesamlingen.

Det kan høres i singelen Venus In Cancer, som er blant skivas beste spor. Aller sterkest skinner likevel låten Venosa, som har en mer emo-aktig tilnærming – ikke ulikt My Vitriol.

Instrumentale Asphalt og 23 Jewels leder tankene i retning de sonisk drømmende islendingene i Sigur Rós eller Spiritualized på sitt mest orkestrale.

Alt glitrer dog ikke like sterkt. Litt småkjedelig blir det der bandet tar det hele noe ned, spesielt på åpningssporet 23 Jewels og forsiktige The Ramones Book.

Hva er så dette? Er det emo, prog, shoegazerpop (nu-gazers) eller fuzzrock? Det er vanskelig å si, og derfor vil denne plata vare helt til Dakar.

Jeg er blitt avhengig.