Firebird – Pretensiøs nedtur

Gazpacho har på sine to foregående album vist store muskler, både når det gjelder tekniske ferdigheter og låtskrivning. Dette fordi de har vist klare tendenser til å ville utvikle uttrykket sitt og ingen tilløp til kreativ stagnasjon. Før nå.

For Firebird er en skuffelse sammenlignet med tidligere bravader. Fremfor å snekre solide og engasjerende låter, føles det som om de har skrudd på autopiloten for å safe inn et solid, men likevel noe blodfattig produkt.

J.H. Ohme synger så fint, så fint, bandet spiller pent og Gazpacho-lyden er seg selv likt. For likt til å være interessant tredje gangen rundt. Og når platen varer i over femti minutter, blir det dessverre ikke interessant nok å forholde seg til. Det er selvfølgelig noen fine øyeblikk her, som Prisoner, Black Widow og Do You Know What You Are Saying, men det er for langt mellom toppene. Gazpacho er for flinke til å bomme helt, men de makter ikke å tangere tidligere bedrifter denne gang.

Gazpacho-maskineriet lever altså sine pompøse progpoplåter som de pleier, men denne gang uten den nødvendige nerven til å nå opp. Med det resultatet at bandet har avlevert sitt svakeste album til dags dato.