Wild Flower – Et solid kråkestup
Debuten Tuesday Night Music Club hadde sine positive øyeblikk, spesielt Run Baby Run viste en dame som hadde talent for å skrive organisk poprock. Sheryl Crows forrige utgivelse C`mon, C`mon fra 2002 hadde fint lite å by på og var i grunnen et eneste stort gjesp. Årets utgivelse Wild Flower føyer seg pent inn i rekken av kjedelige og rent unødvendige utgivelser fra kråkedamen.
Det kan synes som om Sheryl Crow kjører på rutinen og leverer fint lite materiale som kan sette følelser i sving oss lytteren – med unntak av å kjede seg i hjel, er jeg redd.
Wild Flower består av kvasifilosofiske betraktninger om parforhold og andre hverdagsrelaterte temaer. Låtene evner heller ikke å trenge i gjennom oss lytterne.
Det musikalske er en rekke av klisjeer og låtene er uten sjarm og nerve. Og når det heller ikke finnes antydning til et refreng eller to som kan redde de høyst middelmådige sangene, så kan resultatet slett ikke bli bra. Wild Flower er Sheryl Crow på det kjedeligste.