Varmet publikum

(Rockefeller, Oslo – onsdag 27. oktober 2005)
Foto: Mårten Skogmo

Rockefeller var fylt opp av Moneybrother-fans torsdag kveld, og kveldens trekkplaster var ikke sene om å vise publikum at de så absolutt var på rett sted til rett tid. Det er ikke ofte jeg er så høy på mine egne opplevelser at jeg føler med alle som ikke fikk oppleve det samme som meg, men denne kvelden ble en slik kveld.

Det å overvære en konsert hvor et helt band gir sitt ytterste fra første til siste tone er ikke hverdagskost. Moneybrother med band klarte i så måte å forvandle denne kalde og fuktige torsdagskvelden til en dampende lørdagskveld.

Unik publikumskontakt
Alle har de en viktig rolle å spille for at konsertopplevelsen skal bli total, og de gjør det så gnistrende bra at man helt kan miste pusten. De legger sjelen i sitt arbeid, og den entusiasmen som utvises på scenen smitter over på publikum. Moneybrother og hans band The Panthers innehar et energinivå og en kjemi som kanskje bare Bruce Springsteen og hans E Street Band kan måle seg med. Dette er store ord, men det var da også en stor konsertopplevelse.

Moneybrother på plate er slett ikke ueffent, men det er på scenen at man kan se hvor fantastisk denne gjengen virkelig er. De er alle dyktige musikere, men de er så mye mer enn det. Moneybrother er ubestridt leder og har en unik publikumskontakt, og dessuten er han en fantastisk historieforteller, som binder låtene sammen med små anekdoter fra sin egen verden.

Bassisten er ”medvokalist” og hovedrolleinnehaver i flere av sjefens historier, blåserekka er også overivrige korister og dansere med fri koreografi. Det er nesten som en Robert Altman-film, hvor alle spiller hovedrollen. Det er vanskelig å vite hvor man skal hvile blikket, for hvert eneste bandmedlem er hele tiden konsertens midtpunkt. Fansen danser, roper, og synger med, og mellom låtene må bandet høflig be mengden om å avslutte jubelen, slik at de kan fortsette konserten.

Valuta for penga
Etter at vi har fått ta del i dette fantastiske lille universet i godt og vel to skoletimer, hvor vi blant annet har blitt servert godlåter som discoflørten They’re Building Walls Around Us og punkdrivende Motown-soul i Blow Him Back Into My Arms begynner Moneybrother å hinte om at Sverige er en lang busstur unna.

Dette liker vi ikke, vi er definitivt ikke ferdige med å være på Moneybrother-konsert ennå. Alle gode ting tar likevel slutt, og etter et forrykende avslutningsnummer står vi tilsynelatende alene tilbake. Det som allikevel er så bra er at alle gode ting også er tre, så gutta kommer tilbake med to ekstrasett og vi får gradvis vendt oss til tanken på å tre ut i hverdagen.

Dette er en artist og et band som, om det finnes rettferdighet her i verden, kan nå så langt som de selv måtte ønske. Til alle dere som har fått inntrykk av at dere har gått glipp av noe stort: Ja, det har dere. Gjør dere selv en tjeneste og invester i å oppleve Moneybrother live så snart anledningen byr seg igjen…