Confessions On A Dancefloor – Discodronningen rir igjen

Confessions On A Dancefloor er Madonnas tiende studioalbum og hennes klart mest disco-orienterte siden debuten i 1983. Til tross for at hun flere ganger tidligere har tatt et steg eller ti i den retningen, senest på Music i 2000, er årets utgivelse et langt mer stilrent album i så måte.

Med denne platen viser Madonna igjen gode takter som den nyskapende artisten hun alltid har vært i perioder av sitt virke. Hun havner riktig nok av og til langt ut på sidelinjen, sist med sitt forrige album, den relativt tamme American Life i 2003 – kanskje hennes aller svakeste utgivelse, men har det med å ta seg inn igjen etter sine feilskjær.

Men med Confessions On A Dancefloor er hun igjen tilbake på rett spor. For dette er disco á la 2005 – og Madonna er dama som aktualiserer stilarten og som definitivt setter sjangeren tilbake på kartet. Attpåtil med stor og overbevisende troverdighet.

Albumet åpner med Hung Up, som mer eller mindre totalt er bygget på ABBAs 1979-klassiker Gimme! Gimme! Gimme! (A Man After Midnight). At dette er en av det svenske verdensbandets mest catchy discolåter, og en av deres aller beste totalt sett, har Madonna garantert hatt i bakhodet da hun begynte planleggingen av å bruke denne som utgangspunkt for Hung Up.

Tross skepsisen overbeviser Madonna med å gjøre alt riktig. Resultatet fungerer til fingerspissene, og resten av albumet er ikke et hakk svakere. Albumet er i hovedsak produsert av Stuart Price alias Jacques Lu Cont fra Les Rythmes Digitales, også medlem av elektrobandet Zoot Woman. Han har klart å gi Madge et lydbilde som kler henne utmerket og som uten tvil vil føre henne tilbake til toppen av hitlistene.

Disco er som nevnt et stikkord her. Og det i så stor grad at det er fristende å omdøpe henne til Madonna Summer – spesielt i de bidragene hvor Georgio Moroder-influsjonen ligger som et tykt lag utenpå låtene. Som i Future Lovers, Forbidden Love og den kommende singelen Jump.

Confessions On A Dancefloor er likevel et album som er skapt i en etter hvert ganske særtypisk Madonna-ånd. For det er overhodet ingen tvil om hvem som er i fokus her.

Konkludert er dette atter et aldeles strålende album fra Madonna, et album som gjeninnsetter henne der hun hører hjemme: På toppen.