On The Outside – Seiler på kjente spor

Fire år etter å ha blitt overhypet i britisk presse i forbindelse med den delvis suksessrike debutplata Love Is Here befinner firemannsbandet Starsailor seg fortsatt i etterdønningene av britpopen. Selv om de riktig nok gjorde et par gode selvutviklingstrekk med sitt andre album Silence Is Easy fra 2003, har de nå gått et par steg for langt i forhold til seg selv.

De kan virke som om de har forsøkt å lage et mer pompøst, storslagent uttrykk som til tider kan minne om U2 og Coldplay. Problemet er at Starsailor rett og slett ikke har låtene som skal til for at det skal funke.

Med produsent Rob Schampf til å styre på knottene burde det egentlig være grei skuring, men selv om han har vært med og skapt mesterverk med Beck, Elliott Smith og Foo Fighters er det bare å spørre hva i all verden han har drevet med nå. Det er et par gode øyeblikk under en del av låtene, og ved å sette dem sammen i én smørje hadde vi kanskje fått en potensiell vinnerlåt. Men så var det kunsten å fylle nok til et helt album da.

Det åpner brukbart med In The Crossfire, som har et fin-fint refreng og bra driv. Så kan du droppe en fire fem låter til du kommer til Way Back Home, som viser bandet fra en tøffere side, med et par rivende gode overganger og bra refreng. Når oppbyggingen og resten av låtene likevel er så dørgende ensformige og kjedelige, holder det ikke. De har ingen hit-kandidater som Fever og Silence Is Easy fra de to forrige albumene, men på grunnlag av de til tider iørefallende refrengene vil nok On The Outside likevel være den av deres tre album som har potensial til å selge mest blant massene.

Etter å ha hørt gjennom albumet flere ganger, blir det riktignok litt bedre. Men i dette øyeblikk har du garantert også fått nok av den i utgangspunktet supre stemmen til vokalist James Walsh som veksler på en hårfin linje mellom det å være genial og til å bli gneldrende irriterende sutring. Med tekstlinja ”I don’t see myself when I look in the mirror, I see who I should be” gir det assosiasjoner mot et band med et brennende ønske om å være noe de, hvis ikke noe revolusjonerende skjer, aldri kan komme til å bli.