Silent Shout – Knivskarp oppfølger

Tight is the new wide! Øh… kanskje ikke! Men lydbildet de svenske elektropopperne i The Knife har lagt seg på gjennom Silent Shout kan neppe sies å være noe annet enn tight.

Mens den forrige platen, Deep Cuts, føltes flagrende og ufokusert, er Silent Shout den strake motsetningen. Lyden er stram og kompakt, som om duoen har jobbet mer helhetlig med uttrykket sitt. Et arbeid det er en mild overdrivelse å si at har vært vellykket.

Søskenparet trekker oss denne gang inn i en verden med lite solskinn, men mye ambient techno- og new romantic-lyd. Låtene som i starten fremstår som anonyme, begynner, etter et par-tre-fire omganger i spilleren, å blomstre opp. Her kan vi ta utgangspunkt i låta Na Na Na, der duoen er som et dunkelt og funky Soft Cell, som akkurat har trukket på seg paljettskjorten og danser til flakkende beats på et undergrunnsdisco. Lite annet enn en elektropopbanger med stort hitpotensiale, med andre ord.

Det er mer riktig å si at duoens uttrykk denne gang er presist enn det er å si at det er minimalsistisk. The Captian er i så måte et seks minutter langt epos, der det er hvordan de bruker lyden som er det viktige – ikke hvor mye eller hvor lite. Er det ikke Karin Dreijer Andersson elegante vokal som trollbinder, så er det låtstrukturen eller bruken av lyder og stemminger som gjør det. En hypnotiserende herlig låt.

Duoen har foretatt noen beundringsverdig klarsynte justeringer siden sist og laget en modig plate. Modig på den måten at den så skarpt skiller seg fra det søskenparet har gjort tidligere. Resultatet er kaldt og upersonlig i starten, men kvaliteten i både låter og produksjon vil åpenbare seg etter hvert. Silent Shout er intet mindre enn helstøpt og velfungerende album.