Corvine – Endelig…

Oppskriften er ikke stort endret, selv om ingen av sangene fra Nova EP har overlevd den seks år lange ventetiden. Corvines sans for dunkel, elektronisk, eksperimentell rock er den samme, og i dette landskapet er de forholdsvis alene i Norge. Det gjør at alle sangene fra den gang da, og de nye sangene lett kan forveksles for å være fra samme periode. Dermed er Corvine altså like aktuelle i dag som de var i 2000.

Underveis har de byttet plateselskap, til bergensbaserte Karisma Records, og musikken har blitt enda mer eksperimentell enn den var før. En radiohit som Matrix og Nova finnes ikke her, men Corvine er ikke akkurat et band som sikter seg inn mot VG-lista heller. Dette er loop-basert undergrunnsmusikk som forlanger å bli spilt på hodetelefoner eller sent på kvelden. Du vil neppe høre dette ute, med mindre du er på konsert med bandet eller på en undergrunnsklubb.

Det hindrer imidlertid ikke Corvine frai å lage ytterst interessant musikk, og gruppen byr på lytteropplevelser som det tar lang tid å sette seg inn i. Den krevende tilgjengeligheten gjør at platen vil bli et produkt som varer lenge, og den vil bli svært givende over tid. Umiddelbarheten som preget Matrix, Nova, og forsåvidt også D, er byttet ut til fordel for enda mørkere elementer.

Det er dette som vil skille gull fra gråstein for lytteren. Noen vil savne storslåttheten fra forgangne tider, men andre vil elske den innadvendte følelsen av dårlig opplyst kjeller, rustne rør, flakkende lys og klam luft. Det kunne vært musikk fra en skrekkfilm. Platen har da også visse cinematiske trekk ved seg, men vi snakker ikke widescreen. Dette er smalfilm eller kortfilm, med en handling som er vanskelig å forstå.

Noe av årsåken til det uforståelige er hvordan Corvine behandler låttitler. Knapt et eneste spor har blitt gitt en uttalbar eller håndterlig tittel. Her er Lnj, Apol, Ks, Meah, Sd og Japunx, mens eneste unntak er Flashlights/Fireflies. I så måte følger de opp D fra EP-en. Det fører til at man må anta at titlene, eller til og med sangtekster, ikke er viktig i denne sammenheng. Det er et annet grep om det samme som Sigur Rós gjorde med sin ().

Stemninger er alfa og omega hos Corvine, og det utfører de til gjengjeld mesterlig. Konsentrasjonen hos lytteren kan imidlertid glippe litt innimellom som følge av repetivitet og merkverdighet ved platen, og savnet av en mer umiddelbar melodi gjør seg gjeldende fra tid til annen. Men Corvine har valgt å være kompromissløse. Det blir både styrken og svakheten ved denne utgivelsen.