Duper Sessions – Voksent fra Lerche og gjengen

De fleste låtene på Duper Sessions er da også Sondre Lerches egne komposisjoner, mens han sammen med The Faces Down Quartet (med blant andre HP Gundersen, Kato Ådland og Jørgen ‘Sir Dupermann’ Træen) ellers tolker klassikere fra Cole Porter til Prefab Sprout. Arrangementer og produksjon er upåklagelig og stilsikker i forhold til hva meningen i utgangspunktet må ha vært, og hovedpersonen selv kommer i mål med begge føttene godt plantet i solid swingjazz-jord.

Når det er sagt, så er det ikke til å legge skjul på at Lerche med dette stuntet trasker i godt opptrådte stier. Det er nesten som man kan spørre hva og hvor han vil med prosjektet? For selv om Sondre synger bedre enn noen gang, så er det vanskelig å plassere den unge bergenseren i bås med størrelser som Frank Sinatra og Harry Connick Jr. – eller Robbie Williams for den saks skyld (jfr Swing When Your Winning).

Lerche viser seg videre som en fortsatt habil låtskriver, og et par av låtene på denne – for øvrig hans tredje albumutgivelse – tangerer faktisk noen av de beste han har gitt oss tidligere. De mest vellykkede bidragene på denne platen er faktisk radiohiten Minor Detail og det annonserte avslutningsnummeret You Sure Look Swell. Begge signert Lerche selv, og som begge fungerer utmerket uavhengig av albumets øvrige tolv spor.

Swingjazz-arrangementene som i stor grad preger denne produksjonen bidrar nok noe til at låtkonstruksjonen oppleves ganske så annerledes enn hva vi har hørt fra Lerche og kompani tidligere, noe som kanskje kommer aller best frem i Prefab Sprouts Nightingales. Ingen utpreget dårlig versjon, men strengt tatt heller ikke en nødvendig en om vi skal sette det hele litt på spissen. Da er Sondre langt mer vågal og sprek i Cole Porters udødelige Night And Day. Her tilføres den gamle klassikeren en originalitet, selv om det hele er svært enkelt bygget opp med tilsynelatende enkle gitargrep pakket rundt Sondres bærende stemme.

Oppsummert er Duper Sessions en annerledes utgivelse som befinner seg fullt på høyde med Lerches to tidligere studioalbum. Ikke genial, men heller ingen slapp og uinspirerende sak. Det platen faktisk scorer aller høyest på er at Sondre Lerche And The Faces Down Quartet virker å være veldig til stede i musikken de utfører.