House Arrest – Ariel Pink er flink

Los Angeles-baserte Ariel Pink er en kul fyr, og den nye langspilleren hans, House Arrest, er en kul plate. Den er på en måte den perfekte fortsettelsen til fjorårets Worn Copy, ettersom den tar det som var bra derifra og gjør det enda bedre.

Porøs og flakkende psykedeliapop, vender seg over i nyveiv, som fades over i disco, før det braker løs med et teppe av elektronika og radioskurr. Og ettersom dette bare en liten flik av det vi blir presentert for på House Arrest, er det ørkesløst å prøve å definere hva slags musikk dette er. Det er hele tiden så mye, på så mange forskjellige måter, at det ikke blir riktig å sette en merkelapp på det. Men det som er helt sikkert, er at det er stor underholdning å ha Ariel Pinks merkelige univers på besøk i spilleren igjen.

Det føles som om du har hørt disse låtene før. Som at de har blitt spilt på et obskurt radioprogram, på en enda mer obskur nærradiokanal, eller figurert på diverse garagerock- og pyskedelia-samlere du liker godt. House Arrest som album er kanskje ekstremt rastløst og søkende, men også, i all sin distréhet, forbausende jevnt. Det er fascinerende hvor helhetlig surrete den er. Den vrikker og vrir på seg, men alle de sprelske vendingene passer likevel inn i en leken, målrettet helhet.

Derfor er det vanskelig å plukke ut en låt eller tre som er bedre enn de andre. Den surrete helheten, og hvordan hitlåt på hitlåt popper opp underveis, er det som gjør denne platen morsom å høre på. Start derfor alltid på låt nummer en, og spill deg fremover, når du hører på denne platen. Det er først da hver enkelt låt kommer til sin rett og får anledning til å brenne seg fast på hjernen din.