Stor lyd fra Mew

(Rockefeller, Oslo – onsdag 22. mars 2006)
Foto: Magne Mellem Enoksen

Etter utgivelsen av andrealbumet (som egentlig er fjerdealbumet) i fjor, har Mew fått flere strenger å spille på. Og danskene går slett ikke av veien for å spille på alle samtidig. Halvannen time med Mew på Rockefeller byr på en mengde skifter i tempo og stemning – gjerne flere ganger i samme låt. Selv om Mew byr på flere låter som er både skjøre og nakne, ligger nemlig alltid en voldsom undertone et sted og bare venter på å slippe løs.

Tar gode grep
Mew bør spilles høyt, og inne på Rockefeller kommer de gode låtene til sin rett. De fleste av dem er også akkompagnert av visuelle effekter bak musikerne på scenen. Ikke alle effektene fungerer 100 prosent, men opplevelsen blir stor når de bygger seg opp i takt med verset, før de velter mot deg med fullt trøkk sammen med refrenget. Slik er det på både Chinaberry Tree og Am I Wry? No, som virkelig drar i gang showet etter åpningslåta Special.

Videre fortsetter Mew med låter fra både Frengers og And The Glass Handed Kites. To gode album, og da gjør det ikke noe at ikke danskene distanserer seg allverden fra cd-materialet. Grepene som gjøres fungerer nemlig svært så bra. En tidvis dempet versjon av 156 får deg til å vente i spenning på det forløsende omslaget, og hvordan gutta lar enkelte låter gli i hverandre er musikalsk tilfredsstillende for en dj-spire. Spesielt når Saviours Of Jazz Ballett nesten umerkelig springer ut av Apocalypso vet hårene på armene å reise seg.

Kraftfulle kombinasjoner
Et annet høydepunkt er når vokalist Jonas Bjerre setter seg ned ved pianoet og spiller en rolig medley av de gamle låtene Saliva, Panda og Mica. Dette er en gledelig nyhet i forhold til fjorårets konsert her i landet. Gledelig er det også at vi får bli bedre kjent med de ulike medlemmene av bandet. Gitarist Bo Madsen bruker en snurrende skive til å fremkalle spennende pausetoner, og trommeslager Silas Graae slipper til med en lengre trommesolo i den ellers rolige Louise Louisa.

Mew er i det hele tatt på sitt beste når de legger inn det lille ekstra og lar låtene delvis flyte i hverandre. Det kraftfulle lydbildet kombinert med Jonas Bjerres englestemme skaper et spennende sound. Og hvis gutta tør å leke mer med både dette og sitt publikum, kan dette enda større ved neste korsvei. Tre måneder til Norwegian Wood!