Sologne – Svensk popteft

Støtt og stadig popper det opp svenske artister og band som lager renskåret pop, uten masse overflødig dill og dall i miksen. Resultatet er brillefin og tilgjengelig musikk.

Platen Emil Svanängens enmannsband Loney, Dear slapp tidligere i år, Sologne, er av dette formatet. Det er balansert popmusikk med vink til stødige singer/songwritere som Jens Lekman, så vel som til band av typen Shout Out Louds, Prefab Sprout og The Hidden Cameras.

Aller, aller best på Sologne er andresporet The City, The Airport. En låt som slutter som den starter: på topp. En släger som gir deg lyst til å drikke en bedre flaske rødvin, for så å danse, synge og skråle med gode venner. Lag på lag med deilige instrumenter, med en high-pitched vokal som forfriskende topping, har den effekten på deg. Det ikke annet å gjøre enn å innrømme at det låter ekstremt godt.

Det er på slike bidrag, der det er lesset til randen med gode vibrasjoner og solskinn, at Loney, Dear er på sitt beste. Andre kutt som er skapt for sløye sommerdager med druer og rødvin i utfluktskurven, er det behagelige åpningskuttet The Battle Of Trinidad And Tobago, Le Fever, Take It Back, I Lose It All, In With The Arms og Won’t You Do. At flere av bidragene har et snev melankoli over seg, gjør Sologne til plate som kan nytes i de fleste sammenhenger.

Ankepunktene mot Sologne som album, er med andre ord få. Det er en plate som inneholder så mange fine øyeblikk, at den nærmest anbefaler seg selv. Tørster du etter god og positiv popmusikk, er Sologne en velegnet lekekamerat for våren 2006.