Etiquette – Ikke så ensom lenger
Bak det ikke akkurat happy-go-lucky aliaset Casiotone For The Painfully Alone befinner det seg en fyr fra Portland, Orlando. Etiquette er <>Owen Ashworths fjerde fullengder siden 1997. Resultatet er tørt humoristisk, tidvis trist og av og til vakkert.
Mens de tre første Casiotone For The Painfully Alone albumene ble til utelukkende med batteridrevne keyboarder, har han visstnok denne gang investert litt i utstyr og produksjon. Han har blant annet fått litt hjelp fra de eksperimentelle gutta Sam Mickens og Jason Quever fra The Dead Science på Etiquette. Mye tyder derfor på at hans alenetilværelse med Casio-keyboardet er over.
Etiquette har en fin instrumentmiks av piano, fløyter, steel gitar, keyboarder gitarer og både vanlig slagverk og trommemaskiner. I tillegg har han fått med et par kvinnelige vokalister som bidrar med flere kledelig innhopp. Deriblant finner vi et ukjent blad i <>Jenn Herbinson. Hun har en stemme som ligger et sted mellom den «syngende» halvdelen i CocoRosie, Sierra Casady, og Kimya Dawson i The Moldy Peaches. Ashworth selv har en stemme som høres ut som han sliter skikkelig med å i det hele tatt åpne kjeften der han grynter seg passe slepent gjennom låtene.
Etiquette kunne blitt CFTPAs store gjennombrudd, men det mangler litt på låtmaterialet. Det er på grensen til genialt, men så mangles det ett eller annet som det ikke er så lett å sette fingeren på. Låtene er fryktelig korte. Ikke nødvendigvis en dårlig ting det, men problemet kommer fram når låtene, selv om de i utgangspunktet er veldig forskjellige, fortoner seg litt like av en eller annen grunn. Det blir faktisk tamt til tider. Det bør ikke skje med en plate som kun er 30 minutter lang.
Det er på de svevende up-tempo elektroniske låtene à la The Postal Service at Ashworth briljerer som mest. Det er blant annet første singel Young Shields et eksempel på. Denne er i tillegg til låter som New Year’s Kiss, Cold White Christmas og Scattered Pearls de beste låtene. På albumets eneste coverlåt, Paranthetival Girls’ Love Connection, føres hele Casiotone-opplevelsen mot tidligere nevnte <>The Moldy Peaches. Ærlig, rett frem tekst med et visst selvironisk preg. Men det er også likheter på smått fengende Holly Hobby med Katy Davidson fra Dear Nora på vokal. Dette er i bunn og grunn er en tragikomisk låt om blind, naiv forelskelse og total utnyttelse. «You’re Just a hobby, Holly…»
Selv om man til tider kan dra litt på smilebåndene av disse tekstene så er låtene alt i alt egentlig ganske bittersøte og triste i et baktungt, men stort sett fint musikalsk landskap. Det er rett og slett litt hverdagstrist. Ta for eksempel en linje fra New Year’s Kiss: «…Not the way that you’d imagined it on a balcony with champagne lips but in a pantry against the pancake mix you had your New Year’s kiss» Det er litt sånn som når man er en drømmeverden og man gjerne skulle ønske ting var annerledes – men som sjeldent blir en realitet.
