Fast Man Raider Man – Black mangler brodd
Soloartisten Frank Black har ikke opplevd den samme popularitetssuksessen som Pixies har gjort. Den Pixies-elskende pressen har klart å styre sin begeistring, og selv publikum har vært forbløffende uinteressert i det han har gjort på egenhånd de siste 10 årene.
Plateselskapet velger å kalle Fast Man Raider Man for Frank Blacks «mest ambisiøse plate – 27 spor på to cd-er». Dette avslører at plateselskapet setter likhetstegn mellom ambisjon og å være produktiv – desto flere sanger, desto høyere ambisjoner. Dette sammenfaller veldig fint med at tv-reklamer igjen opplyser om et albums spilletid dersom det varer en god stund. «Wow, dette albumet varer i over en time. Jeg tar to samme hva det er!»
Som på fjorårets Honeycomb, finnes et stjernelag av studiomusikere på Fast Man Raider Man. Man kjenner igjen tangentene til Al Kooper, trommene til Levon Helm og gitaren til Steve Cropper. Det høres ut som albumet har blitt bløtlagt i musikkhistorie, dessverre uten at de evner å skape litt selv. Det finnes mange bidragsytere på dette albumet, de fleste av ubestridt kompetanse. Men når alt er over, er det hovedpersonen selv man savner.
Black har selvsagt ikke laget et album uten høydepunkter, problemet er at høydepunktene ligger for lavt. Johnny Barleycorn viser tegn til kvalitet, men det mangler trøkk, det mangler nerve, det mangler alle disse adjektivene som du nå bare sitter og venter på. Joda, det finnes en fin detalj her og en like der borte, men man har hørt det før. Del-tittelsporet Raider Man er albumets beste låt. Først og fremst fordi den er mindre befolket av musikkhistorie enn hva brorparten av de 26 resterende låtene tar skade av.
Alt i alt så virker dette som drømmeprosjektet volum to for Frank Black. Han får spille med disse menneskene hvis kvalitet og renommé er ubestridt, og det produseres musikk i en atmosfære som er behagelig, rolig og sikkert fylt med overdreven ærefrykt. Når han på dette albumet gjør sin versjon av The Pogues Dirty Old Town kunne han gått rett inn i et av Norges coverband. Det vil si av typen som har Neil Youngs Harvest Moon som glansnummer.
På sitt beste høres Frank Black ut om han er i ferd med å sprenge et blodkar grunnet pur intensitet, men denne Franks tilstedeværelse mangler på Fast Man Raider Man. Og igjen sitter vi med en middelaldrende mann som forhåpentligvis bare tar en time-out, mens han venter på at litt inspirasjon skal komme dalende.
