Blandet spenning
(Øyafestivalen, Middelalderparken – Oslo, fredag 11. august 2006)
Tekst: Thomas Olsen (TO), Stig Aasheim (SAA) og Paul A. Nordal (PAN)
Foto: Thomas Olsen
Hot Chip
Sjøsiden Scene, Øyafestivalen – fredag 11. august 2006
Bleikt, men dansbart
På avstand kunne man kanskje tro det var Simon & Garfunkel som hadde gått techno. Men det var britiske Hot Chip som sto på scenen.
Og selv om musikken var ganske så dansbar til tider var det en trøtt og bleik gjeng som sto på scenen. Scenografi og koreografi var nok ufrivillig inspirert av Kraftwerk, der de sto rett opp og ned bak hvert sitt instrument, og bevegde seg rundt på et område målt til maks én kvadratmeter.
Gnistret ikke
– Dette er veldig tidlig for oss. Vi er vant til å spille på små mørke klubber. Så vi får bare late som at klokka er to på natten, innrømmet en av vokalistene midt i settet. Da var klokka fem.
Og kanskje det var grunnen til at Hot Chip ikke gnistret på scenen, noe de har forutsetning for å gjøre. Øya-konserten var i hvert fall trøtte greier. (TO)
NB! På NRKs Nett-TV kan du eksklusivt se konsertene fra Øyafestivalen 2006 ut august!
The Fall
Enga Scene, Øyafestivalen – fredag 11. august 2006
Kjedsommelig
Erkebritiske The Fall handler egentlig bare om en mann: Mark E. Smith har vært bandets ubestridte frontfigur siden starten i Manchester i 1977. Det er 
antageligvis ingen som vet hvor mange andre musikere som har vært innom bandet ettersom folk får sparken rett som det er. De siste drøye 20 åra har bare kona hans Brix vært fast medlem.
Smith entrer scena på Øya rundt fem minutter etter de øvrige musikerne. Da har de hamra avgårde på et riff til det kjedsommelige, det skrangler og hangler, og det er The Fall selvsagt. Han ser ut som han har jobbet overtid i Oslo Taxi, og nettopp har hatt en forferdelig kunde, orda spyttes ut og riffene bak ham ruller og går, det er egentlig lite som fenger ved det hele.
Etter rundt 20-25 minutter og tre låter står det rimelig klart for undertegnede at dette ikke er et blivende sted, og tankene om at det i ettertid nok ville vært et bedre liv uten å ha sett The Fall live, slår meg på vei bort fra Enga. I beste Dagbladet-stil er denne anmeldelse altså basert på snaut halve konserten. (SAA)
NB! På NRKs Nett-TV kan du eksklusivt se konsertene fra Øyafestivalen 2006 ut august!
Black Debbath
Enga Scene, Øyafestivalen – fredag 11. august 2006
Teatralsk dikterbly
Black Debbath hadde fått ansvaret for årets bestillingsverk til Øyafestivalen, anledningen er at det er 100 år siden den forholdsvis godt kjente, og likte, 
dikteren Henrik Ibsen gjorde sin siste reise, til seks fot under. I samme anledning har de også sluppet skiva Naar Vi Døde Rocker, til ganske nedslående kritikker. Begynner humoren og syttitallsrocken å knirke?
På plate er det ikke umulig at det gjør det, men live er dette fortreffelig. De blytunge riffa og det betongbaserte kompet er like fullt av testosteron som en middels god amerikansk hjelperytter. Og takket være god lydmiks er det mulig å høre hva de synger, noe som er essensielt når det kommer til band som Black Debbath.
Festlig
Det blir en festforestilling der høydepunktene er såpass mange at det er vanskelig å plukke, men man må få trekke frem Egil Hegerbergs hyllest til/parodi på Toralv Maurstads legendariske Bukkeritt.
Kanskje man skal anbefale gutta å gå over til teater på fulltid, talentet er i alle fall der. Men så lenge de leverer såpass bra musikalsk er det jo heller ikke å forakte med konsert! (SAA)
NB! På NRKs Nett-TV kan du eksklusivt se konsertene fra Øyafestivalen 2006 ut august!
The Cramps
Enga Scene, Øyafestivalen – fredag 11. august 2006
Aldrende psykobilly med stil
Med en tydelig opplagt Lux Interior (Erick Purkhiser) i spissen 
inntok smått legendariske The Cramps Øyafestivalens hovedscene Enga fredag kveld. Her fengslet de tildels sitt publikum med sin like legendariske form for psychorockabilly.
Den nå 64 år(!) gamle Interior fremsto på scenen som en slags Grev Dracula i dagslys, og satte nærmest sin langt mer velkjente rival Iggy Pop i skyggen med sin til tider svært eksentriske fremtreden. Men også musikalsk viser The Cramps anno 2006 som et tight og stødig band og leverer en konsert som må sies å være langt mer enn hva man i forkant hadde våget å forvente.
Med seg fra originalbesetningen var også hans kjære Poison Ivy Rorschach (Kristy Wallace), mens resten av bandet synes langt yngre enn det aldrende paret i front.
Lux Interior og hans kompanjonger på scenen bød på et tidvis spennende, dog ikke veldig variert sett, mens psykedeliske riff satte helt tydelige preg over de mange fremmøtte på gresset bak og foran scenkanten i den nå nesten tørre Middelalderparken, etter noen regnskyll tidligere på kvelden. (PAN)
NB! På NRKs Nett-TV kan du eksklusivt se konsertene fra Øyafestivalen 2006 ut august!
DumDum Boys
Enga Scene, Øyafestivalen – fredag 11. august 2006
DumDum på repetisjon
Etter comebacket på Norwegian Wood i 2003, har DumDum Boys turnert land og strand rundt og gjentatt seg selv til 
det kjedsommelige. Til tross for at de nå har et nytt album med seg i kofferten når de er påturne, er det egentlig lite nytt å spore i liveversjonen av Trondheims-veteranene.
På Øyafestivalen kom de og gjorde jobben sin, til glede for de fleste av de fremmøtte tilskuerne foran Enga Scene, mens andre synes å ha gått litt lei av hele bandet. I alle fall innfridde Prepple Houmb og kompani etter forventningene med sitt sceneshow som tilsynelatende fungerer like godt i dag som for femten år siden. Spørsmålet er snarere om DumDum Boys er et like interessant fenomen som de en gang var?
For det er hevet over enhver tvil at allsang-schlägere som Splitter Pine, Mettallic Hvit og En Vill En har satt sitt preg på moderne norsk rockhistorie – det var også i aller høyeste grad synlig i Middelalderparken. Det samme kan neppe sies om årets Enhjørning, hvor DumDum Boys synes å gjøre et tappert forsøk på å kopiere gammel storhet.
Konkludert sett ble dette en helt grei forestilling fra trønderne, men særlig spennende er altså ikke formelen til DumDum Boys lengre. I alle fall føles det ikke helt riktig i Øyafestivalen-sammenheng. (PAN)
NB! På NRKs Nett-TV kan du eksklusivt se konsertene fra Øyafestivalen 2006 ut august!
Black Mountain
Vika Scene, Øyafestivalen – fredag 11. august 2006
Eksellente kanadiere
Avslutningen på fredagen var av ypperste merke, og selv om kroppen verka etter mange 
timer stående og gående, var det ingenting som fikk denne anmelder til å gå fra konserten med kanadierne i Black Mountain. Navnet høres ut som om det er en overlevning fra syttitallet, og musikalsk er det også der de befinner seg.
Det ligner litt på ditt, og enda mer på datt, men mest av alt ligner Black Mountain bare på seg selv. En del av storheten deres ligger i at vokaljobben deles av fire av de fem medlemmene – ofte alle sammen samtidig.
Det bringer faktisk litt americanafeeling inn i musikken, noe som slettes ikke er dumt. Man kan kanskje tenke seg et nedsløvet Black Sabbath, hvis mulig, sammen med en Gene Clark på full No Other-flipp. Lovende! (SAA)
NB! På NRKs Nett-TV kan du eksklusivt se konsertene fra Øyafestivalen 2006 ut august!
