I Am Not Afraid Of You And I Will Beat Your Ass – En sprikende utgivelse

Ekteparet Kaplan/Hubley fra New Jersey svikter sjelden fansen. Siden 1986 har de levert skjeve indieplater med like deler skurrende Velvet Underground-gitarer og pene Posies-melodilinjer. I så måte er I Am Not Afraid Of You… intet unntak. Det er en plate med stor variasjon i uttrykket.

Du får for eksempel den mørke gitardrevne indiesymfonien Pass The Hatchet, I Think I’m Goodkind – som i nesten elleve minutter åpner ballet. Litt senere får du den florlette poplåten Mr. Tough, som mest av alt minner om Beach Boys. Enda litt senere leverer bandet den world music-aktige pussigheten The Room Got Heavy. Deretter får du den atmosfærisk-jazzete Daphnia, og – hold deg fast – den Cramps-inspirerte Watch Out For Me Ronnie.

Til slutt avrunder de det hele med en ny lang og lett dronende gitarreise med det forholdsvis velklingende navnet The Story Of Yo La Tango.

Innimellom leverer de pur pop så skamløst og kommersielt at denne anmelder må klype seg hastig i underarmen. Spørsmålet er om Yo La Tengo fortsatt er et indieprosjekt. Spor som Sometimes I Don’t Get You, The Weakest Part, Black Flowers og nevnte Mr. Tough er svært radiovennlig og nesten lettbeint popmusikk.

Best er de i americana-låten I Feel Like Going Home og inderlige The Race Is On Again, som er sterke låter i god Yo La Tengo-ånd.

Er dette en sprikende utgivelse? Svaret er dessverre ja. Yo La Tengo hadde tjent på å gi skiva et mer helhetlig inntrykk. Samtidig er nettopp evnen til å overraske lytteren et av bandets bumerker.

Denne utgivelsen er bedre enn den søvndyssende og stillestående Summer Sun fra 2003, men Yo La Tengo bør likevel droppe å stå stille i alle retninger.

Det gjør de nemlig denne gangen.