The End Of History – Sparsommelig forfører

Irske Fionn Regan fører arven fra singer/songwritere som Nick Drake og Elliott Smith videre. The End Of History er i så måte intet nyskapende produkt, men en plate som føyer seg pent inn i rekken av utgivelser innen dette nakne segmentet.

Låtene til Regan flyter nærmest av gårde, konstruert rundt irens overbevisende stemme. For det meste er kun akkompagnert av kassegitar, selv om også piano dukker opp iblant. Låtene er enkle, dog uten å noen gang føles banale.

Albumet åpner med Be Good Or Be Gone, er låt som umiddelbart setter seg og danner et bilde av en artist som har gjort hjemmeleksen sin hva akustisk visepop angår. Dette samtidig som den viser er en artist med underliggende teft for å skape underfundige og originale tekstlinjer. Flere av dem med et underliggende snev av humor. Eller kanskje det er ment som ironi? Om han blir den neste Bob Dylan er vel heller tvilsomt, men iren er definitivt inne på noe gjennom denne fine debutplaten. Og for dere som trodde dere så lyset da dere oppdaget James Blunt: Sjekk heller ut Fionn Regan og oppdag ekte tilstedeværelse i musikken.

Uansett, selv om låtkonstruksjon, arrangementer og produksjon er forholdsvis sparsommelig gjennom hele platen, makter Fionn Regan å skape stor variasjon fra låt til låt. Det nevnte åpningssporet, samt Hey Rabbit og Black Water Child er bare tre eksempler som fengsler med forskjellige virkemidler. Dette bidrar til å gjøre The End Of History til en spennende lytteropplevelse som aldri blir kjedelig.