My Italian Greyhound – Pølsevev

Men her er lite nytt. En teflonprodusent hadde solgt sjela si for en oppskrift på ett belegg like glatt som produksjonen og låtmaterialet her.

Og det smaker virkelig pølse. Låtene kommer på en snor, uten stor variasjon. Smaker som forventet, og etter et par tre stykker er man egentlig ganske mett. Det er billig, og det er kjapt. Det er like hott som lunka pølsevann. Uten buljong.

Greit nok, det er en beat. En dæsj synth. Og en messende Bertine Zetlitz som hveser seg monotont gjennom ti låter. Det funger som heismusikk eller tema til en øst-europeisk pornofilm. Flere komplimenter kan jeg rett og slett ikke komme på.

Den veike stemmen er varemerket hennes, men denne gangen er den produsert til det søvndyssende kjedelige. Den drukner i Fred Balls forutsigbare produksjon og virker mer mumlende enn noen gang tidligere.

Er dette overskuddsmaterialet fra forrige runde med Ball? For dette høres ut som Rollerscating part II.