Peace And Love – Gamle triks, nye hits
Vil 2007 bli husket som året da den gode, gamle partyrocken igjen kom på moten? Mens vi venter på at Grand Café skal slippe sin debutfullspiller, noterer vi oss i alle fall at supergruppen The Moving Oos, bestående av medlemmer fra blant annet The New Violators, Dadafon, The International Tussler Society, Cadillac og Hopalong Knut, kan kunsten å resirkulere gammeldags moro.
Gammeldags fordi bandet representerer rock’n’roll slik vi kjenner den fra blant annet The Faces, Rod Stewart, Traffic og Humble Pie på syttitallet. Moro er det også fordi dette er triks som i alle høyeste grad også fungerer til å lage fest og gøy i 2007. Sleezy riff og pubrefrenger kommer på løpende bånd, og de har bare én eneste funksjon; nemlig å rocke.
For er det noe dette Per Borten-ledede bandet så avgjort gjør så er det å rocke! Steinhardt rocker de! Ikke på tung, sei og vanskelig måte, men på groovy, småsexy og svært umiddelbar manér. Peace And Love er så jovial i sin fremtoning, så i møtekommende og hyggelig at det kunne bikket over i å bli plumpt. Uttrykket bandet opererer i er partyrock, musikk man hører på på fest, drikker øl og danser til. Intet mer, intet mindre! Det er dog ikke melodier man redder verden med, og det er heller ingen som vil påstå at de viser tendenser til nytenkning. Vi snakker derimot om musikk man ikke går lei med det første, og som man føler seg – og kanskje også blir – tøffere av å høre på.
Ta for eksempel Never Let You Down: En Faces-låt i alt – bortsett fra bandet som spiller. Rett på sak-rock’n’roll med en ustoppelig blanding av treffsikre riff, flott kvinnekoring og pubrefreng. Hadde året vært 1971, ville dette blitt en kjempehit og hele verdens rockbefolkning hadde trykket The Moving Oos til sitt bryst som sitt nye yndlingsband. Kanskje de til og med hadde gitt dem tilnavnet The New Faces.
Det som best av alt, er at det ikke stopper der. For Peace And Love er som en lykkebank, der retrorockjunkier til evig tid kan å ta ut direkte lykke- i form av elleve konsise, oppbrukelige gromlåter. House Of Cards, Prisoner, Stronger, balladen Turn Back Time og riffmonsteret Demon Machine er blant de mange repeatene på en oppsiktsvekkende solid rockdebut.
Partyrocken er en sjanger er vanskelig å gi seg i kast med. For med mindre man virkelig mener det, er det nemlig ikke mulig å lage skikkelig fest. Men gjør man som The Moving Oos, og går inn festprosessen med fullt fokus, er det mulig få det til. Noe Peace And Love ettertrykkelig beviser.
