Late Night Déjà Vu – Lorenzo er blitt voksen

Ved første ørekast skulle man tro at Lorenzos største inspirasjonskilde i 2007 heter King Midas. Men har man en musikkforståelse som strekker seg lenger enn det som til en hver tid ligger på A-listen på NRK Petre, så skjønner man at dette ikke er tilfellet. Det som gjør at de to gruppene høres såpass like ut, er sammenfallende inspirasjonskilder. For den dekadente glamrocken fra syttitallet, der vi finner blant annet Roxy Music, T. Rex og David Bowie, er påtagelig til stede i lydbildene til begge. Og spesielt tydelig kommer altså dette frem på Lorenzos andre langspiller Late Night Déjà Vu.

Late Night Déjà Vu er i så måte lyden av et voksent band. Ikke på en adult oriented rock-aktig måte, men på et bra og friskt vis. På 2003-debuten var det som vi hørte et band som gikk i førsteklasse på videregående. De hørte på The Beatles, The Smiths og andre førsteklasses poporkestre. En gjeng som drakk øl lovlig for første gang, gledet seg til russetiden og tenkte ikke på at de en dag skulle bli voksne på ordentlig.

Fire år senere hører vi at russetiden er over, militærtjenesten er unnagjort og livet på Blindern har begynt. De møter nye folk. De drikker øl og utveksler mix-tapes med sine nye venner – til det resultat at en fin platesamling blir større. Mye større! De får smaken på sprit, flatfylla på onsdager og raske jenter som liker vintageskinnjakker og stemmen til Bryan Ferry.

Lorenzo har rett og slett blitt et band som har betraktelig mer å fare gjennom de fire årene som har gått. Mens Lorenzo Is Dead var for ujevn til å bli mer enn en hyggelig førstereis, er Late Night Déjà Vu stødig som Dovrefjell. Denne gang har de både helheten og de sterke singellåtene på plass. Uttrykket albumet opererer i er dunklere, mer nattlig enn forløperen. Noe som resulterer i en skive som i større grad er laget for et sent vorspiel, eventuelt et betimelig plassert nachspiel, enn en varm sommerdag på stranden.

Albumet rommer ni spor og varer i en drøy halvtime. På denne tiden rocker bandet ut et knippe meget gode låter. Ta for eksempel tittelsporet Late Night Déjà Vu som er en perle av låt, og på mange måter låta Roxy Music glemte å ferdigstille til For Your Pleasure-skiva. En selvskreven repeat, med sin catchy, men samtidig kjølig distanserte popfot. Kort og godt en vakkert utført låt.

Videre er det naturlig å trekke frem Silhouettes, den hete On Late Summer Grass, samt de flotte balladene In The City Of Glass og Down The Hidden Streets som minneverdige bidrag. Mens Lorenzo på debuten slet med å treffe blink i balladene sine, viser de to her gjennom de to sistnevnte låtene at de nå også mestrer det formatet.

Late Night Déjà Vu er en med andre ord en svært stødig oppfølger fra et band undertegnede nesten hadde glemt at eksisterte, og en utgivelse som plasserer gruppen blant landets bedre orkestre.

NB! Lorenzo entrer scenen på Blå i Oslo i kveld, torsdag 1. mars kl. 21:00, i anledning releasekonsert i forbindelse med utgivelsen av dette albumet!