Lyden av stillhet

(Rockefeller, Oslo – lørdag 21. april 2007)
Foto: arkiv (Mårten Skogmo) / promo (Pete Newsom)

Med et særeget og ganske unikt musikalsk uttrykk har Joanna Newsom oppnådd en sjelden status både her på berget og ute i verden for øvrig. Hun er høyt respektert i de fleste leire, til tross for at musikken hennes på langt nær kan kalles lett tilgjengelig for folk flest. Sånn sett er det nesten paradoksalt at hun med kun to album på samvittigheten klarer å selge ut Rockefeller på en lørdagskveld, mens langt mer tilgjengelige artister sliter med å fylle opp langt mindre lokaler andre steder i byen.

Skjerpet respons
Det er sjelden så stille under en konsert på Rockefeller som tilfellet var i går kveld. Joanna Newsom kom til fullsatt sal med sitt band, The YS Street Band, bestående av en fiolinist, en perkusjonist og en på strengeinstrumenter som banjo, tambura og gitar. Ved å sette ut stoler i salen, hadde arrangøren også sikret at publikum for en gangs skyld klarte å holde kjeft under en halvannen time lang forestilling.

Med sitt lavmælte uttrykk, basert på Joanna Newsoms smale, yndige ungpikestemme, akkompagnert av hennes elegante harpespill, skal det heller ikke mye til for å forstyrre musikerne på scenen. For anledningen var det derfor, i tillegg til at publikum fikk sitte, også bare stengte barer inne i konsertsalen – ja selv minibanken var stengt for å hindre unødig støy. Til gjengjeld ble Newsom og kompani møtt med respekt og et enormt skjerpet publikum.

Sjelden status
I likhet med musikalske medsøstre som Tori Amos med sitt flygel og Kate Bush med sin unike røst, har Joanna Newsom klart å opparbeide seg et fotfeste i et marked som er alt annet enn enkelt å komme inn på. Nettopp denne unike teften fikk også publikum ærbødigst oppleve under gårsdagens konsert. Utvilsomt vakkert, både der hvor Joanna spilte nakent og alene med sitt harpespill og krystallklare stemme, eller når hennes medmusikanter trådde til på sine respektive instrumenter og flerstemt sang. Men selv om det hele veien var vakkert fremført, må det kunne konkluderes med at Newsoms særegne uttrykk også kan oppleves som noe langtekkelig i lengden. I hvert fall betraktet som en scenisk forestilling.

Når det er sagt, bør det tilføyes at Joanna Newsoms musikk kanskje egner seg aller best på plate. For til tross for damas utvilsomme talent, kan hennes musikalske uttrykk føles noe ensformig og tam fra scenen i en forestilling som skulle vare i over en og en halv time.

Likefullt sørget Newsom og hennes band for en usedvanlig behagelig stemning på Rockefeller. Hun bød på låter fra begge sine album, debuten The Milk-Eyed Mender (2004) og fjorårets kritikerroste oppfølger Ys. Og med godsaker hentet fra den ferske EP-en Joanna Newsom And The Ys Street Band som ekstra krydder, var suksessen et faktum da publikum fornøyd kunne forlate salen etter endt dyst.