Eat Me, Drink Me – Ensom Manson

Det har gått en stund siden sist vi hørte noe fra sjokkrocker-Manson. Mannen kan trygt kalles en über-emo, og har med sin skitne, metallifiserte gothrock inspirert tonnevis av amerikanske deppeband. Og det har blitt noen fabelaktige utgivelser på veien, som debuten Portrait Of An American Family og ikke minst gjennombruddet Antichrist Superstar.

I den senere tid har imidlertid Marilyn Manson blitt stadig veikere, og når med Eat Me, Drink Me et slags bunnpunkt. I nåværende fasong evner han nemlig ikke å sjokkere noen som helst. Etter sigende er mye av materialet her inspirert av et noe turbulent samliv med burleskartisten Dita von Teese, som visst nok ikke ga ham lov til å leve ut sitt rockestjerneimage. Dette har resultert i en overdrevet mengde rolige «jeg-synes-synd-på-meg-selv»-låter som grenser til det pinlige.

Albumet åpner riktig nok bra med Putting Holes in Happiness, en slags ballade med gitarsolo og det hele. Refrenget setter tonen for et trivelig gjenhør med mørkemannen. Men vi kommer raskt ned på jorden. Videre humper det av gårde med et par fullstendig uinteressante låter, før Heart-Shaped Glasses igjen viser at Manson kan når han virkelig vil. Bare så synd at det er så alt for få av disse høydepunktene denne gang.

Det virker rett og slett som om mye av den fandenivoldske originaliteten forsvant ut døren sammen med Twiggy Ramirez for noen år siden. Manson sitter alene igjen med et knippe gode ideer og en bøtte full av middelmådighet.