Variert og spektakulært

(Down On The Farm V2, Gribsrød Gård i Enningdalen v/Halden – lørdag 4. august 2007)
Foto: Kenneth Simonsen (KS) og Paul A. Nordal (PAN)

Etter en vellykket åpning fredag, var det mye og variert som skulle gjennomføres fra hovedscenen i løpet av lørdagen. Danske Davenport overbeviste med sin flotte pop, Shit City gjorde en gjennomført og underholdende konsert, Gillian Welch fikk voksne menn til å gråte av glede mens The Flaming Lips satte et spektakulært punktum med sitt visuelle fyrverkeri av et sceneshow.

Bong-problemene fra fredagen var i tillegg rettet på, slik at festivalgjengerne slapp å stå i kø i evigheter. Solen skinte i perioder, mens regne heldigvis uteble selv om det kunne se lite lovende ut en stund. Både publikum og artister så ellers ut til å kose seg gløgg i hjel på Gribsrød Gård, som altså ligger i Enningdalen cirka tre mil utenfor Halden sentrum.

Davenport
Hovedscenen

Dansk kvalitetspop
Det er ikke uten grunn at det er lov å være skeptisk til dansk musikk. Vårt naboland i sør har ikke hatt for vane å by omverden med kvalitetsmusikk, noe også festivalgeneral Tom Skjeklesæther var inne på under introduksjonen til bandet Davenport.

Etter å først ha fått en liten introduksjon til hva vi hadde i vente på Campfire-scenen natt til lørdag, var vi likevel spente på hva danskene kunne by på fra hovedscenen. Etter startproblemer gjorde Davenport en god figur og alle forventninger til dansk middelmådighet til skamme.

Davenport byr på noe så lite originalt som ordinær popmusikk, men med et knippe låter som vitner om store talenter på låtskriversiden. Legg til at de er et tight og elegant band med stor nedslagskraft, og vi kan med ett ha å gjøre med noe av det beste Danmark har bydd på på lange tider.

Gruppen debuterte for kort tid tilbake med albumet Slow Town og har i kjølvannet av utgivelsen fått mye spilletid på norsk radio med den flotte singelen My Heart. Bandet utviser en meloditeft som avslører at de har langt mer på lager av samme høye kvalitet, noe de også fikk uttelling for fra hovedscenen på Farmen. Det eneste som er synd er at bandet gikk på såpass tidlig (klokken 15), at de færreste av kveldens festivalpublikummere hadde funnet veien til området. De som var til stede fikk imidlertid oppleve en flott konsert fra et band det er vel verdt å notere seg navnet på.
(Foto: PAN)

Beasts Of Bourbon
Hovedscenen

Ikke verdens beste band!
Australske Beasts Of Bourbon var kommet langveisfra for å spille for et rocksultent publikum på Down On The Farm. Gruppen ble introdusert som ”verdens beste band”, med de forventninger et sådan utsagn forplikter. Om de virkelig er det, så ble det i alle fall ikke vist fra scenen denne lørdagsettermiddagen.

Vokalist Tex Perkins er utvilsomt en eksentrisk frontfigur som driver med mange spillopper fra scenekanten. Sjonglering med mikrofon, mikrofonkabel og sparking av ølglass utover publikum nærmest scenen er imidlertid svært lite sjarmerende aktiviteter. Det hjalp heller ikke på at mannen hadde med seg en kasse med knust is(?), som han også velvillig lot strømme over publikum.

Når det er sagt, så bør det tilføyes at Beasts Of Bourbon i utgangspunktet har en sterk katalog i bagasjen, og som de tidvis bød på gjennom sitt sett denne lørdagen. Det hele låt i og for seg greit nok, men minnene som kommer til å stå tilbake er Perkins’ mange og upassende sprell. Uten at det rent musikalske vi fikk servert her var imponerende alene nok til å heve opplevelsen til et akseptabelt nivå.
(Foto: PAN)

Gillian Welch
Hovedscenen

Nydelige Gillian
Mange publikummere som hadde tatt veien til skogene utenfor Halden denne lørdagen, var kommet ens ærend for å oppleve Gillian Welch som gjorde sitt første norgesbesøk denne tidlige lørdagskvelden. Og gjett om de var fornøyde etter lørdagens konsert!

Få, om noen fra årets program, passer bedre til Down On The Farm-profilen enn denne Tennessee-jenta som må ha følt seg veldig hjemme i de østfoldske skoger. Gillian Welch smilte fra hun entret scenen til hun gikk av og ble tatt imot av et usedvanlig entusiastisk publikum. Noe som står i sterk kontrast til Welch’ mer lavmælte country-uttrykk.

Med seg på scenen hadde hun husbond og musikalsk makker (og for anledningen gitar- og banjostemmer) David Rawlings. Sammen sørget de for å gjøre den tidlige lørdagskvelden til uvanlig behagelig med sin miks av country, bluegrass og et utvalg tradisjonelle låter plukket fra det amerikanske folk-arkivet. Selv om hele konserten var et stort løft, toppet det seg ytterligere da John Paul Jones kom på for å gjøre Johnny og June Carter Cash’ Jackson sammen med paret. Alt i alt en uforglemmelig og flott tolkning i et sett som fungerte utmerket hele veien fra start til mål.
(Foto: PAN)

Big Star
Hovedscenen

Småtam Big Star-forestilling
Memphis-bandet Big Star har utvilsomt satt sine spor på pophimmelen med sin uimotståelig flotte popmusikk som de introduserte på begynnelsen av syttitallet. Dagens utgave av bandet teller originalmedlemmene Alex Chilton i front og trommis Jody Stephens, foruten The Posies’ Ken Stringfellow og Jon Auer, som begge har vært med i besetningen siden 1993.

Til tross for et knippe popklassikere fra svunnen tid, deriblant popperlen September Gurls, kunne imidlertid forestillingen fra Farmen-scenen lett oppfattes som et slags The Posies featuring ”han der fra Big Star”. Dette var med andre ord vanskelig å la seg overbevise om at vi hadde å gjøre med det ”virkelige” Big Star. Forestillingen bar ellers preg av et band som ikke syntes å ha det spesielt morsomt på scenen.

Som med The Posies’ egen konsert dagen i forveien, fremsto også Big Star som et noe stivt band uten altfor stor utfoldelsesevne. Fine låter til tross; dette ble en heller tafatt konsertopplevelse.
(Foto: PAN)

Danny & Dusty
Hovedscenen

Trivelig superduo
Med medlemmer fra de to legendariske åttitallsundergrunnsbandene Green On Red og The Dream Syndicate inntok Danny & Dusty hovedscenen i det nattemørket var i ferd med å senke seg over Down On The Farm lørdag kveld. Og hovedaktørene bak bandnavnet Dan Stuart og Steve Wynn var i storform da de tok fatt på sitt timelange sett.

Kveldens konsert bar et visst retro-preg, men uten at det på noen som helst måte la en demper på stemningen som utspant seg på festivalområdet. Selv om folk ikke nødvendigvis kjenner så altfor godt til materialet som ble servert, bød Danny & Dusty på låter som smitter og som trekker til seg oppmerksomhet på en fortreffelig måte. Bandet var i tillegg svært samspilte mens de spredte om seg med godtoner fra sin storhetstid.
(Foto: KS)

The Flaming Lips
Hovedscenen

Sirkusgøy på landet
Med Wayne Coyne i spissen kom The Flaming Lips til Down On The Farm for å avrunde årets festival fra hovedscenen. Og at det ble et spektakulært show er det ingen tvil om.

Med hjelp av utvalgte kvinnelige ”aliens” og mannlige nisser på hver sin side av scenen, inntok Wayne podiet i en svær gjennomsiktig ballong som ble rullet ut over publikum. Etter den noe uvanlige entreen, inntok Wayne Coyne posisjonen bak mikrofonen og tok fatt på det som skulle bli en halvannen times lang ferd i et musikalsk univers som The Flaming Lips er ganske så alene om å by på.

Oklahoma-bandet kom til Enningdalen ved Halden etter å først ha underholdt bergenserne på Lost Weekend-festival kvelden i forkant. Showet de turnerer med er det samme, med ballonger, laser, videoeffekter og konfetti. Effektene er definitivt og utvilsomt originale, men samtidig bidrar dette til å ta fokuset bort fra musikken, som delvis drukner i alt ståheiet rundt det hele.

Men bevares, The Flaming Lips har nok av godlåter å plukke fra katalogen sin, noe de også her bød på gjennom bidrag som Do You Realize? og Yoshimi Battles The Pink Robots. Og både bandmedlemmer og publikum til stede på scenkanten syntes å storkose seg i like stor grad som resten av oss på de fuktige markene foran scenen. Konkludert ble dette en festlig avrunding på en ellers flott festival.
(Foto: KS)