Raising Sand – Plant fortsetter opp stigen

Og om du tror Robert Plant og makker Alison Krauss forsøker å gjenopplive Led Zeppelins syttitallsrock med en ”female touch” må du tro om igjen. Det er imidlertid nærliggende å tro at den avdøde Zeppelin-trommisen John Bonham sitter og smiler bredt på en sky likevel.

Plant og Krauss presenterer et knippe superlåter fra begynnelse til slutt. Det finnes ikke nedturer. Her er tidligere nevnte Gene Clark representert med to låter, nemlig Polly Come Home og Though The Morning, Throug The Night. Herlig tolket med kombinasjonen av de to artistenes knallsterke sangstemmer. Videre møter vi Trampled Rose skrevet av Tom Waits og Kathleen Brennan. Please Read The Letter av Zeppelin-gitarist Jimmy Page, Michael Lee, Charlie Jones og Robert Plant selv. Man kunne fortsatt å ramse opp den ene storheten etter den andre, men i dette tilfellet blir det nesten for mange til at det er nødvendig å feste alle sammen til papiret.

I utgangspunktet skulle man kanskje tro at et samarbeid mellom Plant og bluegrass-vokalisten Krauss var noe underlig hva angår sjangerblanding. Men sånn er det ikke. Alison Krauss har en aldeles fantastisk stemme, og på flere av låtene er det hun som står for magien. At Plant korer på en låt er ikke hverdagskost, men når Krauss synger faller det helt naturlig. Det er kombinasjonen av stemmene som gjør denne plata virkelig stor. Og når legendariske T Bone Burnett står ved produksjonsroret er det mye uflaks som skal til for at et prosjekt som dette kunne gått alt.

Her er det lite som minner om unge Plants ekstasebrøl fra tidlig syttitall, men likevel merker man at mannen fortsatt har ett hundre prosent kontroll over stemmen, selv om han kanskje ikke når opp til de aller lyseste tonene lenger. Men det gjør ikke noe. Dette er så trygt og godt. Så deilig.

Robert Plant har gitt ut flere soloskiver siden Led Zeppelin ble oppløst etter John Bonhams død. Man kan vel trygt si at dette har vært både oppturer og nedturer, selv om det aldri har vært under pari. Han har hele tiden formidlet kvalitet, selv om ikke alt har vært like spennende.

Nå har han imidlertid funnet opp kruttet igjen, sammen med Alison Krauss. Det er blues. Det er country. Det er vel egentlig det meste. Det er rett og slett bare så gjennomgående feiende flott at ord blir fattige. Denne plata må du bare ha. Hats off!