Long Road Out Of Eden – Triste greier

Ingen skal ta fra dem at de en gang kunne levere låter. Det finnes mye god vestkystpop og myk countryrock i Eagles’ etter hvert store katalog, og det er i grunnen nok å nevne perler som Peaceful Easy Feeling, Desperado, Take It Easy og selvfølgelig Hotel California til å ha dekning for den påstanden. Men det begynner å bli lenge siden.

Bandets siste studioalbum, The Long Run fra 1979, var intet oppkomme av kvalitetslåter, og viste et band i dyp krise. Studiokuttene som medfulgte den svake liveplaten Hell Freezes Over fra 1994, samt singelen Hole In The World fra 2003 var heller ingenting å skryte av, og var på kanten til å måtte kunne betegnes som direkte pinlige. Eagles hører fortiden til, noe Long Road Out Of Eden dessverre sterkt beviser.

Albumet er svakt og viser kun i sjeldne øyeblikk hva ørnene fra California kan by på. For det meste får vi dvaske og sukkersøte ballader, 80-tallsinspirerte rockere som var pinlige allerede for 20 år siden, og ellers de aller fleste klisjeer som eksisterer – både tekstmessige og musikalske.

Ellers kan man gjennom dette albumet fastslå at det ikke hjelper å skrive velmenende om Amerikas blodige historie, krigen i Irak og generell hjerteknusing hvis låtene er så gjennomgående svake. I tillegg er det ikke noe sjakktrekk at Long Road Out Of Eden er at dobbeltalbum bestående av hele tyve låter. Faren for at lytteren dør av kjedsomhet er overhengende stor, og sjansen for at bandet skaffer seg nye fans med årets utgivelse er heller liten.

Det lille positive man sitter igjen med er at vokalharmoniene fremdeles sitter som et skudd, og at de er glimrende musikerere som – når de vil – får ut det beste i bandet. Det er også dette som redder bandet fra den totale katastrofen og gir albumet en svak treer. Leter man lenge nok, finner man også spor av musikalsk intelligens på Long Road Out Of Eden. Singelen How Long er et greit nok stykke håndverk med et passabelt refreng, og I Love To Watch A Woman Dance er en ok countrysviske. En annen låt som får tommelen opp er Don Henleys (som alltid har vært bandets beste låtskriver og vokalist) Business As Usual, som også får bli en passelig oppsummering.