Accelerate – Et steg i riktig retning

Around The Sun var R.E.Ms forrige studioalbum og var langt fra bandets sterkeste utgivelse. Accelerate føles som et – om ikke akkurat gigantisk – steg i riktig retning. Både låtene og innstillingen er mer fokusert og de, både bandet og låtene, virker skarpere og atskillig røffere i kantene. De har hentet frem gitarforsterkerne og fuzzpedalene fra skapet (hvor de for øvrig fant vokalist Michael Stipe. Vi gratulerer) og rocker trygt og stødig gjennom bandets fjortende studioalbum. Michael Stipe synger slik han alltid har gjort, men kanskje med litt mer enn glød enn på lenge og Peter Buck lar riffene og gitarmelodiene ta førersetet på mange av låtene. Og så mistenker jeg produsent Jacknife Lee (U2, Snow Patrol) for å ha gitt gutta et spark bak når det var nødvendig og gjort bandet mer konsentrerte. Blant annet har det gjort sitt til at albumet klokker inn på fine og behagelig 34 minutter.

Noe nytt og revolusjonerende er det slett ikke det Georgia -guttene bedriver med. Det låter utvilsomt REMsk, men det kan virke som om de skuer en del tilbake i tid og mye av materialet kan minne om bandet slik de fremsto tidlig i deres etter hvert lange karriere. Det er som sagt et mer rocka utrykk å finne på Accelerate, men det ligger fremdeles reinspikka pop i bunnen, bare hør på den Byrdsaktige låten Mr. Richards.

Det er intet mesterverk R.E.M stiller opp med i 2008, men det er et album som kommer godt ut i pluss. Det skyldes i all hovedsak et sterkere låtmateriale enn på lenge. Her er heldigvis de solide bidragene i klart overtall og det er færre daukjøtt enn på for eksempel Around The Sun. Av høydepunktene kan vi nevne Stonesrockeren som åpner haraballet Living Well Is The Best Revenge, den fengende Supernatural Superserious, Accelerate, allerede nevnte Mr. Richards og den mer eller mindre akustiskbaserte Until The Day Is Done.

Men fri for middelmådigheter er Accelerate likevel ikke. Her finnes det ting og låter å sette en finger eller to på. Noe av materialet er ikke noe annet enn daukjøtt og unødvendigheter som for eksempel den haltende og kjedelige Hollow Man og den smått irriterende Sing For The Submarine. Undertegnede blir heller ikke helt klok på avslutningslåten I’m Gonna DJ. Til tross for visdomsordene ”because death is prett final, I’m collecting vinyl” klarer den aldri helt å fenge.

Accelerate er neppe bandets beste album eller den viktigste utgivelsen i år, men den er utvilsomt et steg i riktig retning for veteranene fra sørstatene.