Shine A Light – Another day, another dollar
Shine A Light er lydsporet til Martin Scorseses konsertdokumentar om verdens største rockband, gamlingene i Rolling Stones, og synes å mangle det meste av energien og råskapen filmen har tatt vare på, skal vi tro et nesten samlet kritikkerkorps. På plate derimot klarer bandet aldri å ta helt av. Det meste synes å gå på rutinen og Jagger, Richards, Wood og Watts klare aldri helt å skinne.
På trynet år de selvsagt aldri. Med et sett av låter som for lengst har fått, med rette, klassikerstatus skal det en del til å rote det fullstendig til. Brown Sugar, Sympathy For The Devil, All Down The Line og Start Me Up blir levert på sedvanlig vis fra de aldrende britiske stjernene, mens Jumpin’ Jack Flash(I Can’t Get No) Satisfaction forekommer i haltende og pludrete versjoner som ikke yter bandet full rettferdighet. Mick Jagger synger bra han og Keith Richards og Ron Wood gjør sine gitarting uten at de verken tar i eller gjør det med overdreven glød. Som sagt går det meste på rutinen og Charlie Watts leverer slapt og uinspirerende trommespill og virker som om han er uinteressert i hele showet og tenker på neste øving med vennene i jazzbandet sitt. For meg synes det som om dette er bare enda en opptreden i en rekke av mange show som må gjennomføres hvis bandet skal ha råd til nye eiendommer og kroppslige rehabiliteringer.
Det må gjester til for at taket på ærverdige Beacon Theater i New York ( hvor The Allman Brothers Band hvert år på denne tid spiller en hel uke sammenhengende og gjør det med både med tæl og innlevelse) skal løfte seg nevneverdig Jack White fra The White Stripes, et band Stones bør lære litt av, leverer gode varer på
Ellers er Shine A Light et livealbum på det jevne. Noen ny Get Yer Ya Ya’s Out! (Stones’ beste livealbum. Anbefales!) er det definitivt ikke, men føyer seg pent inn i rekken av mange livealbum gjort av Rolling Stones.
