Polarise – Greit nok
De forholdsvis unge herrene med røtter i Bærum, Trondheim og Stange har holdt det gående en stund og debuterer under navnet All The Islands med albumet Polarise. Hipsterprogg kaller de musikken og har band som Fugazi og progkongene King Crimson på listen over inspirasjonskilder. Og det kan til tider høres. De syv låtene som utgjør debutlangspilleren har uttvilsomt noe progrock-aktig over seg uten at det er akkurat denne sjangeren som preger lydbildet mest. Her er det like mye snakk om et band som plukker mye fra sjangere som hardcore, standard indierock, metal og til og med punk. Med andre ord er All The Islands et band som har tatt opp i seg det meste av den populærmusikken som har gjort seg gjeldende de siste 35 årene.
All The Islands skal ha for innsatsvilje og energi og klarer seg også bra som låtskrivere, uten at vi kan ta i bruk de største superlativene av den grunn. De spiller godt og Wiggo Evensen på trommer og Jon Berg på bass er en rytmeseksjon som gjør svært få feil. Det er heller ingenting i veien med hva gitaristene og vokalistene Magnus Dahle Larsen og Lars – Ivar Hoelstad bedriver med, selv om ingen av dem kan betegnes som store sangere.
Problemet er først og fremst mangelen på særpreg og egenart. Man har hørt det meste før og gitarriffene og temposkiftene er oftere enn nødvendig rene resirkuleringer. Og som de aller fleste debutalbum er låtene høyst varierte i låtkvaliteten.
Men bare elendighet er det ikke på Polarise. Tilløpene og anslagene er der, først og fremst på låter som Lady Fortune, Waves Of Chaos og den noe monotone, men likevel medrivende Lost With The Rest. Andre låter har elementer av noe godt, før de sakte dør ut uten å avsette varige inntrykk. Dermed blir aldri Polarise det den kunne blitt – en EP hadde kanskje vært det beste. I stedet blir debuten aldri mer enn grei nok.