Har lett for å begeistre
Foto: Rikke Dahl Monsen (ABC Nyheter)
(Vallhall , Oslo – 3. september 2008)
Bandet som med sin kompromissløse og energiske musikk kan pøse ut kvalitetslåter og publikumsfavoritter som få andre, klarte ikke å få stemningen i taket denne onsdagskvelden.
Nå er ikke store arenaer og haller det sceneformatet det som passe R.E.M.s musikk best, og savnet av en mindre klubbscene meldte seg tidvis hos undertegnede.
Men nok om det. For når R.E.M. får det til å sitte skal det langt mer til for at man ikke storkoser seg. Med masser av iver, og ditto engasjement, startet de showet med Living Well Is The Best Revenge. Og etter allsang på tredjelåta, Whats The Frequency, Kenneth? hadde de hele salen med seg.
Stipe elsker og hater
Michael Stipe hyllet publikum, hatet Bush: ”We really hate our government” – og gratulerte Norge med ny ekteskapslov.
Den på alle mulige måter engasjerte vokalisten holt koken godt med gamle bidrag som Driver 8 fra Fables Of The Reconstruction (1985), og nytt som Man Sized Wreath fra Accelerate (2008). Men etter hvert som konserten nærmet seg halvspilt maktet de ikke å trollbinde – slik man gjerne vil når man hører storheter som dette.
Heldigvis klarer de enkelt å begeistre, selv på dager uten toppform. Som da Stripe hoppet ned til publikum for å fremføre The One I Love, gjennom allsangeren Losing My Religion og med Pretty Persuasion der Ken Stringfellow var med som gjestemusiker – han som for øvrig også varmet opp med Disciplines og tidligere har samarbeidet med R.E.M.
Da den siste ekstralåten, Man On The Moon, tonet ut var undertegnede glad og fornøyd, men ikke i lykkerus – slik jeg hadde håpet på forhånd.
