Put A Little Grease On My Axe – Streit slengbukserock

Gjenbruk er jo en slager i disse miljøtider, og Grand Cafés retrofetisj er sånn sett særdeles tidsriktig. Med inspirasjonskilder som Rolling Stones, The Faces og 70-talls-Kiss, og ingen spesielle målsetninger annet enn å ha det gøy, burde Grand Café være lette å like. Nå vel, sånn er det føreløpig ikke. I alle fall ikke på plate.

Ingen forventer at et retrorockband som skal finne opp hjulet på nytt. Ikke at Grand Café prøver på det heller, men når innholdet er mer eller mindre resirkulert bør en kunne forvente at i alle fall presentasjonen inneholder en viss nerve. På den ene siden skal de ha kudos for å ikke komprimere i hjel lyden, men lydkvalitet alene er langt fra nok til å redde plata. Det største problemet ligger i mangelen på gode låter. Når samtlige låter i tillegg mangler et ordentlig trøkk, høres mye av innholdet i overkant generisk ut. Spesielt første del av plata strever med å vekke noen spesiell interesse, før låta Mississippi Queen sparkes i gang. Herifra og ut glimter de til flere ganger, men det er langt fra nok til å rette opp det jevnt over tamme inntrykket.

Grand Café ender til slutt opp med å høres ut som en litt sliten kopi av andre retrorockband, og plasserer seg et godt stykke bak norske kolleger som The Moving Oos og Cato Salsa Experience.

En bra retrorockplate skal få deg til å føle at håret på brøstet begynner å gro, mens fotposituren blir bredere og ganen tørster etter noe noe gjærholdig å leske seg med. Put A Little Grease On My Axe gjør dessverre ingen av delene. Som liveband har nok Grand Café langt mer å komme med, men på plate er det foreløpig for tynt.