Day And Age – Pomp og prakt

Las Vegas-bandet The Killers er ute med sin tredje studioalbum, Day & Age, som er oppfølgeren til storselgeren Sam`s Town fra 2006. Platen er produsert av bandet selv, i samarbeid med Stuart Price (Madonna, Missy Elliott, Gwen Stefani, Seal, Keane).

Med Day & Age er The Killers fremme ved målet. De har blitt et flamboyant showband, der glitter og glam er sidestilt med viktigheten av gode låter. Nå er det ikke slik at The Killers ikke har gode låter på Day & Age, ettersom det er tett mellom hitsene her. Det er mer det at pakkeløsningen ”The Killers” sitter bedre enn noen gang før. De har alltid vært The Killers, men nå låter The Killers slik det alltid har vært ment at de skal høres ut. Som misjonærer av pomp, prakt og pompøs popfot.

Fra den ballstyrige debuten Hot Fuss til den Springsteenske Sam’s Town, til de nå er ute med Day & Age har gruppen jobbet frem et stadiontilpasset uttrykk. Mens henholdsvis new wave og heartlandrock var viktige ingredienser på de to foregående platene, er Day & Age en fargesprakende blanding av Las Vegas-Elvis, Roxy Music og stadiondisco. The Killers lager er moromusikk med stor M, slik som helst skal avspilles når den akkompagneres av et kontinuerlig regn av konfetti og ballonger. Og rikelig med sprudlevann i stettglass.

Låter som Human, Spaceman, Joy Ride, A Dusty Fairytale, I Can’t Say og Neon Tiger er de sterkeste enkeltlåtene på et album som setter fest og fjas i førersetet. Det eneste som kan minne om en festbrems her, er det noe mollstemte sistekuttet Goodnight, Travel Well. Men så helt på tampen er det rett og slett for sent til å få reversert festprosessen. Den vil ikke la seg stoppe, og den lar seg heller ikke stoppe.

Det er Day & Ages solide overvekt av lette, showformaterte pophits som også er dens slagside. Låtene er unektelig svært underholdende og catchy, men det er noe tomt over dem. De vokser seg ikke større jo mer du hører på dem. Å lytte på Day & Age er derfor som å spise seg stappmett på den lekreste dobbelkake. Du blir så mett og glad som du aldri har vært før, for så synke inn i en tilstand av å være både skamfull og kjempesulten. Bare en liten halvtime etter at fråtseriet er over.

The Killers er blitt det ultimate tyggegummibandet, der de kaster om seg med store hits som egentlig ikke betyr noe som helst, men som treffer en veldig mengde med folk. Musikken er polert og drivende likendes, men helt uten dybde. Man må derfor ta Day & Age for det den er, en hitpakke for strengt formaterte radiohoder. Det er en plate som kan surre og gå på repeat i all evighet, fordi den alltid innbyr til fest, forelskelse og lørdagskveld fremfor enn overtid og alenekveld med Karl & Co på en tirsdag.

Det er som kjent mye morsommere å gå på sirkus og bli servert sukkerspinn, enn å sitte hjemme og bake grovbrød.