Ten (Legacy Edition) – Musikalsk ereksjon
Retrospektivt er det lett å se hvorfor Pearl Jam klinget så fullkommet for det store publikumet. Som en del av Seattles fire store: Nirvana, Alice In Chains og Soundgarden var de tre andre, spilte de like mye god klassisk rock med en åttitalls punkholdning, som den mer tidstypiske grungen.
Det Ten mangler av progressivitet og fantasi tar den igjen i raffinement. Pearl Jam har aldri vært mørkere og mer autoritært i uttrykket, og lista legges høyt allerede med åpningssekvensen Once. I got a backstreet lover on the passenger seat/I got my hand in my pocket/so determined. Sistnevnte samt Even Flow og Alive er fremragende, og kan betraktes blant bandets beste komposisjoner. Det definitive opuset er Jeremy, der arrangementet er rått, oppriktig og autoritært med akustisk gitar i sporets driftige refreng som bidrar til en ren musikalsk ereksjon.
Med unntak av et par poengløse spor, er dette en uforskammet selvsikker plate. Og det kan vi ikke si om bandets senere utgivelser. Forskjellen fra deres debutalbum og senere bekjentskaper, er at Ten er langt hardere i uttrykket, noe som kler arrangementene og ikke minst stemmen til Eddie Vedder.
En oppdatert og hardere miks av lydbildet – produsert av Brendan O’Brian på disk 2 – løfter albumet flere hakk.
NB: Utgivelsen kommer ut i flere forskjellige innpakninger med uttallige bonusspor.
