Magnetisk

Oslo Spektrum, 30. juli 2009

Etter middelmådige oppvarmingssett fra Mastodon og Lamb of God – der førstnevnte var best – var det godt å komme til kveldens musikalske hovedmåltid. Begge nevnte metalbandenes sliter nemlig med at de ikke har noen låter som er minneverdige.

Den siste konserten i Oslo Spektrum ble åpnet med That Was Just Your Life og The End Of The Line fra det praktfulle albumet Death Magnetic. Fra Black Album kom det klassiske øyeblikk med Holier Than Thou og Sad But True. Albumet har av naturlige årsaker fått status som gruppas optimale klassiker.

Fra Death Magnetic ble to komposisjoner byttet ut fra den tidligere konserten, og i stedet fikk vi My Apocolypse og The Judas Kiss. Her fikk vi optimal struktur, harmoni og instrumentering. Den førstnevnte låten følger en trashstruktur med harmoni som veldig få av dagens moderne metalband besitter.

Dynamikk, utsøkte overganger og ditto bra melodiføringer tok The Day That Never Comes til himmels – et pompøst uttrykk med skiftninger og harmoni som få gjør etter dem. Nettopp dette gjør dynamikken enestående, og det blir lettere å svelge de til dels lange og komplekse partiene med instrumentalisering.

Eneste som var negativt var at basslyden til herr Robert Trujillo ble ganske rumlete på flere av låtene, i alle fall der Panoramas utsendte sto. Kjemien med de fire er helt eksepsjonell. Og dette høres på konsertens kanskje aller største høydare, Dyers Eve. For å beskrive dette øyeblikket, ville vi måtte sitte en hel dag og ramse opp superlativer fra en ordbok.

Setlist: That Was Just Your Life, The End Of The Line, For Whom The Bell Tolls, Holier Than Thou, One, Broken, Beat And Scarred, My Apocalypse, Sad But True, Welcome Home (Sanitarium), The Judas Kiss, The Day That Never Comes, Master Of Puppets, Dyers Eve, Nothing Else Matters, Enter Sandman, Stone Cold Crazy, Motorbreath, Seek and Destroy