Tornerocker fra Texas

– I know it’s not cool for me to say this, but it’s a really good record! A fucking great record! Det beste jeg noen gang har gjort, for å si det sånn, ler Jon Dee Graham – mannen som har spilt med Alejandro Escovedo i The True Belivers, John Doe, Excene Cervenka, John Hiatt og Patty Griffin – før han tok mot til seg og stablet sin egen solokarriere på beina.

I kjelleren på legendariske Continental Club, hans faste tilholdssted i Austin, sitter han og er klar for å utlevere seg selv. Igjen. Jon Dee Graham er brun og værbitt etter mange år i den stekende Texas-heten. Hans siste plate, It’s Not As Bad As It Looks, er akkurat klar, og Graham selv er kjempefornøyd med resultatet. Kanskje fordi det en stund ikke så ut til å bli noen plate.

– Jeg havnet i en forferdelig bilulykke. Jeg var akkurat på vei inn i studio igjen, da jeg på vei hjem fra en spillejobb sovner bak rattet. Alle, både politi, ambulansepersonell, doktorer, sa at jeg egentlig skulle vært død. Det er ingen grunn til at jeg ikke skulle vært det. Brakk ryggen to steder, ødela skulderen. Men midt i rekonvaliseringsperioden begynte sangene å komme på nytt.

– Med en gang jeg kom ut fra sykehuset begynte sangene å komme. De vekket meg om natten og forlangte å bli skrevet ned. De kom når jeg satt rundt middagsbordet med familien. Jeg hadde jo egentlig plata klar før ulykken, men etterpå tok prosjektet en helt annen vending. Det er en rar ting, som man hverken kan forutse eller kontrollere – man må bare koble seg på og håpe man får kontakt.

– Noen låter jobber jeg med i evigheter, mens andre bare lander i fanget ditt. Noen sanger møter bare opp på døra di og sier «Hei, vi flytter inn!», mens andre er som villkatter. Du må sette ut en skål med melk og lokke dem nærmere og nærmere.

Fryktløshet
Jon Dee Graham er opptatt av fryktløshet. Selv vokste han opp i ørkenen og vandret som barn alene rundt under den steikende sola. – I grew up wandering around the desert by myself. Med meg hadde jeg en skarp pinne. Når som helst kunne noe bite eller stikke deg. Men jeg vokste opp i den tro at alle hadde det på samme måte, at vi alle vandrer rundt i ørkenen alene. At man må være fryktløs. Min mor var en undertrykt kone, min far var en South-Texas-rancher – følelsesmessig utilgjengelig. Snakket ikke med noen. Han ga meg et eneste råd. «Pay attention», sa han. Det var det mest idiotiske rådet jeg noen gang hadde fått. Trodde jeg. Skulle jeg leve etter det? Men det viste seg etter hvert at han faktisk hadde rett.

For Jon Dee Graham følger med. Er opptatt av å få hvert minutt til å telle. Å møte livet med fryktløshet. Han har kommet seg over en skilsmisse, fortvilelsen over den yngste sønnens sykdom, uærlige plateselskaper – og han har sett døden i hvitøyet. Kanskje er det nettopp hans nakne ærlighet som preger låter som I Will Be Happy Again og God’s Gonna Give You What You Need.
Jon Dee Graham ruller seg nok en røyk og ler med den rustne, rå stemmen.

– Du så meg på scenen i går. Du vet at jeg er en lykkelig mann. En lykkelig, lykkelig mann når jeg får gjøre jobben min. Jeg elsker jobben min.
– Ønsker du å oppnå mer?
– Det er et spørsmål med to svar. Hvem vil vel ikke ha mer? Mer penger, mer anerkjennelse. Når jeg først begynte ønsket jeg bare å få anerkjennelse fra mine likemenn. Det har jeg fått. Nå ønsker jeg å klatre høyere. Spille for 5000 i stedet for 500. Men det er jo egentlig ikke penger eller berømmelse det handler om. Det er budskapet. Jeg kommer ikke til å bli spilt på radio. Jeg klager ikke, det er helt ok. Jeg har råd til å betale lånet mitt, jeg eier mitt eget hus. I don’t really give a fuck about that stuff. Alt jeg vil er å lage jævlig bra musikk som får håret til å reise seg.

– Du vet, jeg har blitt innlemmet i Austin Hall Of Fame tre ganger, jeg har hatt fem låter med i filmer, seks sanger på tv, det er ikke som om jeg ikke har hatt suksess. But I know my place in the food chain, sier han – litt ukomfortabel med å snakke om sine egne prestasjoner.

– Musikere i Europa er heldige. De blir behandlet med så mye mer respekt der. Her blir vi tatt for gitt. Bare her på Continental Club og i Seattle, New York og i Kansas City blir jeg behandlet med respekt – alle andre steder kunne jeg like gjerne ha vært vaktmesteren. Jeg forventer ikke mye. Jeg er 50 år gammel og gjør mitt livs beste arbeid for øyeblikket. Men jeg kjenner min plass i matkjeden, det finnes større fisk foran meg og mange mindre bak meg. Det er helt greit. Men uansett så er det nyttig og viktig det vi gjør. Og i Europa blir vi behandlet sånn.

– I’m not doing this anymore
Røff behandling fikk han også fra sitt tidligere plateselskap, New West Records.
– Jeg var i ferd med å gi ut Full. Vi var venner. Så dropper de meg bare uten forvarsel. De svarer ikke når jeg ringer. Faktisk, noen uker før de ga meg fyken gikk de ut i en lokal avis og sa at så lenge New West Records eksisterer, vil Jon Dee Graham alltid ha et hjem. En måned senere, oops – vi løy! Faktisk så ga jeg ut en EP etterpå, der sangen Betrayed By The Cowardly Liars var dedikert til dem.

Sitt nye hjem fant han hos det bittelille plateselskapet Freedom, som også ga ut hans første soloplate Escape From Monster Island i 1997. Freedom mente selv i utgangspunktet at de var altfor små for å kunne jobbe med Graham, men har siden gitt ham en trygg residens med full kunstnerisk frihet.

– Jeg hadde egentlig ingen planer om å bli soloartist i det hele tatt. Jeg skrev låter for mange av bandene jeg spilte i, men jeg sang aldri for jeg har en sånn rar stemme. Det var ikke før Tom Waits kom at jeg synes det var OK for meg å synge. Han banet vei. Faktisk så sluttet jeg med musikk når jeg var 35. Jeg var skilt, kona mi hadde tatt meg seg sønnen vår til New York. Fram til da hadde jeg kun vært noens gitarist. Jeg tenkte: “I’m hanging up my guns, I’m not doing this anymore”. Jeg begynte som snekker i stedet. Så traff jeg en gammel kompis, som hørte noen av låtene jeg hadde skrevet og han prøvde å overbevise meg om at jeg måtte spille inn en plate. Jeg svarte at noen må komme opp med en kur mot kreft også, men det er ikke stor sannsynlighet for at det kommer til å skje heller.

Han ler og tar et nytt drag av enda en sigarett.
– Men seriøst. You saw me play. I love my job, I love what I do. Den følelsen kjenner jeg på hver kveld jeg får lov å spille. Alle sangene mine handler om ting som har skjedd. James McMurtry kom bort til meg en kveld og sa “I wish I could do what you do, but you loose a lot of blood every time you go on stage”.

Jon Dee Graham gliser fornøyd og fortsetter:
– Men stol på meg, jeg har hørt plenty rock og jeg stoler fortsatt blindt på dens helbredende kraft.