Grinderman 2 – Ondskapsfulle herrer med glimt i øyet
Nick Cave er midtveis i livet. Han er en sint mann i femtiårene med en god porsjon selvtillit. Men det må man ha, i hvert fall når han lirer av seg tekster som på Worm Tamer; «She needs me every night/and who can blame her?»
Med Grinderman 2 har de litt skumle middelaldrende herrene i Grinderman videreført seg selv og den aggressive garasje-sounden fra den selvtitulerte 2007-skiva Grinderman.
Cave høres som vanlig reflektert ut, samtidig som det hele er en rå opplevelse fylt med en ikke overraskende, hensynsløs mannsjåvinistisk holdning fra ordmesteren. Det må nevnes at mannskapet Warren Ellis, Martyn P. Casey og Jim Sclavunos i tillegg til Grinderman, styrer skuta sammen med Cave i Nick Cave and The Bad Seeds – et ikke helt ulikt motstykke til dette prosjektet.
Helt fra den eksplosive åpneren Mickey Mouse and The Goodbye Man, står historiene i kø. Den forførende og lettstemte låta When My Baby Comes forteller en noe usympatisk historie om et voldtektsoffer, mens den dristige singelen Heathen Child har en mer impresjonistisk fortellerstil der alt er snudd på hodet. Det hele avsluttes med den psykedeliske godbiten Bellringer Blues, og vi kan ikke annet enn å bukke oss i støvet for Nick Cave og hans fantastiske gjeng. Grinderman 2 er som en fortsettelse på deres selvtitulerte utgivelse fra 2007; de herlig mannsdominerte tekstene, den upolerte lyden og de aggressive tonene har evne til å hardne de mykeste sjeler – i alle fall for en liten stund.
