Tyrannosaurus Hex – Til tider forheksende
The Hex har gitt undertegnede noen utfordringer. For den til dels glimrende titulerte plata ved navn Tyrannosaurus Hex (vel, det er like mye det konsise bandnavnet som gjør platetittelen), er til dels like glimrende musikalsk. Men innimellom mister man som lytter litt fokus. Det kan være et kjennetegn på begynnende senilitet, man har tross alt passert de tredve med mer enn god margin, eller det kan være at ikke alle låtene holder helt inn, tross iboende kvaliteter i hver og en. Jeg heller mot det sistnevnte, men er åpen for det første.
Men når det er sagt, så er toppnivået er skyhøyt. Andrelåta Skull-Shaped Diamonds er en av de beste låtene jeg har hørt det siste året, med sin insisterende vokal og smygvakre melodi. Det er en sånn type melodiføring som går rett hjem i mine ører og som kommer på en nesten overraskende måte. Med slik standard satt så tidlig i albumet så kan det bli vanskelig å holde helt inn. Noe som delvis også skjer i dette tilfellet.
Sjangeren som The Hex opererer innen-og utenfor har av andre blitt omtalt som post-hardcore og det kan vel stemme, for så vidt. Selv om undertegnede kanskje forbinder det med hardere type musikk. Men betegnelser på sjanger er som alltid svært flyktig og mer som en retningslinje å regne, enn som en konstant faktor. At det i bunnen ligger en punk/hardcore grunntone er ikke til å komme i fra. Men så er det resten da, for narvikingene krydrer sitt eget lydbilde med så mange faktorer at å f.eks. slenge med norske Rumble In Rhodos som en assosiert musikalsk fetter blir bare litt av greia. Bandet selv nevner Deftones og At The Drive-In som nærliggende slektninger. Til tider melodiøst, men like ofte energisk atmosfærisk blir dette en hybrid av så mye.
Låter som She Cuts like Knives (I Need Morphine…), Jetstream/Russian Space Station/Now We’re Ghosts og Alibis er alle gode tegn på at The Hex gjør det aller mest riktig. Samtidig glemmer man seg altså innimellom mens man lytter til Tyrannosaurus Hex og sitter og tenker på andre ting. Så teorien her er nok at låtene av og til blir til dels for opptatte av sin egen idé og utforming slik at målet med dem mistes ute av syne. Noe lignende beskrev undertegnede senest med labelkompisene (og de forholdsvis musikalsk beslektede) Rest of My Life for to måneder siden, men der holdt nok rutinen låtene sammen i mye større grad.
Men når albumet leverer, noe det stort sett gjør, så er det en fryd å skru opp volumet på stereoanlegget. Vokalen er over hele linja god og nesten autoritær i sin lyshet, den noen ganger halvgale atmosfæren som skapes er medrivende og melodisansen er på sitt beste fortreffende. Se nevnte Skull-Shaped Diamonds. At disse gutta innen et par år kan gi ut en skikkelige høydare av et album er det ikke tvil om.
The Hex gis ut av folka bak trondheimslabelen RhinoProd som har gjenoppstått som Riot Factory. En label som bl.a. har band som nevnte Rest of My Life, PELbO, The Avalanche og Dråpe i stallen sin, og beviser nok en gang at det der finnes gode ører for litt annerledes, men styggvakker ”alternativ” musikk. Hva nå enn det betyr i disse dager. Men det blir ikke mer indielabel enn dette.
Albumet kommer for øvrig også i en limitert utgave, med håndsydd pose, nedlastingskode, fotobok, stickers, smellbonbons og ”en upersonlig hallois fra bandet”.
Oppdatert fra anmelder: Dette albumet fikk karakter 4 i sin opprinnelige publisering. Undertegnede tok feil. I hvert fall litt. For etter enda flere gjennomlyttinger står det klart for meg at dette er snakk om fem blank, ikke fire pluss. Prinsippfasthet får vike for rettferdigheten denne gangen, så i en sjelden gest oppdateres herved albumet til karakter 5.
