For mye av det drømmende

Forseggjort popmusikk med drømmende preg kan være ufattelig vakkert. Men når variasjonen uteblir kan det bli mye når tolv låter skal konsumeres i rekkefølge.

Deri ligger dette New York-bandet sitt problem, de tenderer mot å drømme seg bort over duvende synther og slepende sang. Vips har de spilt inn samme låt flere ganger etter hverandre på samme plate, slik kan det i alle fall føles iblant. Det tenderer mot det intetsigende.

Tempoet er gjennomgående moderat, men de setter opp dampen innimellom og blåser i enkelte tilfeller opp musikalske stormskyer som sårt trengs. Men man får ikke følelsen av at James Baluyut formidler noe egentlig viktig av den grunn eller at noe virkelig står på spill. Det er faktisk den motsatte fornemmelsen man sitter igjen med, nemlig at bandet virkelig kjeder seg og synger sanger om hvor livløst og trist alt er blitt om dagen.

Heldigvis er det litt mer med dem. Det er tross alt noen gripende, og velgjørende øyeblikk å finne her. Sangene som åpner og avslutter plata er de beste eksemplene på det, og på No One Can Touch You Now, platens pussigeste øyeblikk, så minner de litt om soloplatene til Jeff Lynne(!). Det er jo om ikke annet litt forfriskende for en ikkepraktiserende Lynne-fan.

Men utover det blir det for få interessante unntak til at man åpner hjertedørene til en plate som nærmer seg en times spilletid. Det er flinkt. Det er fint. Men de klarer dessverre ikke å formidle at det ligger et hjerte bak.