Inviterende indietronica
Når man hører på The Go Finds nye album føler man seg ubevisst plassert hjemme i sofakroken hos den belgiske musikeren. Det kan sikkert bli i koseligste laget for enkelte, mens andre vil stortrives.
Etter fire utgivelser er det utvikling å spore her, den går i retning av et litt varmere sound enn før. Fortsetter man analogien om denne platen som et hjem, så kan man fort komme til å beskylde Dieter Sermeus, alias The Go Find, for å bedrive overbeskyttelse. Interiøret hjemme hos ham er trivelig og sensuelt, men alle skarpe kanter er omhyggelig trygget med myk plast og støpslene er dekket til.
Det truer med å bli for mye. Heldigvis redder han det hele med å lage et album som utelukkende består av plussmateriale rent låtskrivermessig. Det behagelige rekker aldri å bli bedøvende.
Noen vil ha det til at The Go Find spiller inditronica, og det skal de jaggu få mene om de vil. Skjønt andre blant oss vil muligens insistere på at The Go Find spiller en form for ettertenksom og temperert synthpop i kledelig tidsriktig drakt. Men det er nå uansett ikke så viktig. Det som teller er melodiene, sangene og helheten som kreves for av en plate for at den skal stikke seg ut i mengden.
Har du først fått smaken på formelen er det vanskelig å finne et passende tidspunkt å dra hjem på.