Jazz på nordnorsk
De siste årene har jeg brukt mye av tiden min på en reise i hardrockens undergrunn; lydsatt av black metal, sludge og doom. Da føles de første tonene av Ann-Iren Hansens musikk nesten utenomjordisk ut, men ei låt som «Mykje Rot» sniker seg raskt inn under huden som en oase på en lang reise.
Åpningssporet holder høy kvalitet og innbyr like mye til røde tråder fra norske Dronning Mauds Land som fra broderfolkets Esbjörn Svensson Trio og selveste Jan Johanssons Jazz På Svenska. Dette er musikk som ikke bryr seg om overskrifter i riksavisene eller masete glitterama på røde løpere – heldigvis. Ei låt som «Bysse Roe Barnet» passer derimot på stearinrike kafeer, foran peisen på ei hytte ved et skogtjern og rett i øret. Dette er musikk som føles skapt like mye for de sene nattestimer som for morgenstunden før verden har krøpet ut fra dyna.
Jeg elsker musikk som knurrer, bender og vrir på seg; feedback fra gitarer og mørke brøl. Dette finner jeg ikke i det hele tatt i låtene på Ei Som Går, men selv om bandets musikk er sødmefylt og nær, er den aldri preget av den kjønnsløse glattheten som er popmusikkens falske glasur i storbyen. Man trenger kun låne øre til tittelkuttet for å forstå at Ann-Iren Hansen er et lekent talent som mestrer miksen av nyfunnen jazzlek, visekunstens ordskifter og folkemusikkens inderlighet.
I tillegg til de djupe dykkene i lydreiser og ord, er det fint å se henne blande inn folkekjære viser i uttrykket sitt. Denne miksen håndterer de på en strålende måte – alt låter forent under Ann-Irens kyndige hånd. Men, det er ikke bare hun som skinner på dette albumet; jeg er særlig svak for Mathias Jægers piano. Hans piano og Ann-Irens stemme får dog nydelig støtte av bassen til Tejs Dragheim og trommene til Timo van Ruiswijk.
Ei Som Går traff meg i øret den første natten i juni – varm og stjerneklar. Da fikk jeg en god kveld på balkongen med blikket på den sommerblå natthimmelen og med minnene plassert i Nordland. Jeg håper det samme skjer hvis du låner øre til dette albumet. Før du vet ordet av det er nemlig hverdagen tilbake.
