Melankolske nordlendinger
Siden Nick Cave gikk i tospann med The Bad Seeds har det vært et stadig større marked for melankolsk rock. Her hjemme har vi alltid vært begeistret for einstøinger med mørke stemmer og det er vel kanskje nettopp derfor Tom Waits topper salgslistene hver gang han slipper ei skive. Broderfolket har Lundell, Sundström og Winnerbäck, mens vi her hjemme gjerne har lånt øre til Madrugada, Midnight Choir og Stein Torleif Bjella. Æ er en slik mann.
Æ og Dem er et band som frir til de melankolske trådene våre med albumet Gjendødsligheta – rockens enkle lydbilde i møte med Æs nordnorske stemme – og på albumets førstespor åpner det riktig så bra. «Gå» er en halvmørk smyger farget av aftenrødens mørke og en god introduksjon av bandets musikalske univers. Låta sluntrer avgårde og bandets lune instrumentering passer både perfekt til låta og til Æs ord, «og selv om tid kan vær så jævla blues / e den det du har».
Tekstene til Æ er ganske unike i forhold til de låtskriverne det føles naturlig å sammenligne han med. Her er det ikke mye rom for hverdagslige betraktninger, men snarere poetisk ordlek som setter bandets kystblikk i en moderne dress, «Og folk va vel som folk flest e: De vil se show og blod. Når blodet e nån andre sitt og avstanden e trygg». Denne følelsen av å bevitne et møte mellom by og bygd ser man også på platas omslag som like gjerne kunne illustrert ei skive av 16 Horsepower som et bilde i en salmebok i ei trekirke på Helgelandskysten.
Det er kanskje nettopp denne tosidigheten som dukker opp som fellesnevner gang på gang når jeg lytter på denne skiva, og jeg tar meg i å høre vage, røde tråder til andre lydkilder. «Trur Du Det» hakkes i gang med et feiltrinn, men det passer fint i bandets skakke univers og låta selv er en speilspilt cabaretlåt som Edith Piaf hadde nikket anerkjennende til. Denne vuggende låta er en av platas høydepunkt og som bidrar til å vise mannens bekjentskap til svenske Stefan Sundström som heller ikke er uvant med å blande inn uvante melodilinjer i sin svenske rock. I «Den Lengste Veien» klarer bandets gitarer og trommesett å leike med det seige øset fra Kaizers Orchestra uten at det føles som plagiat på noe vis.
Jeg vil gjerne sende denne plata rakt til topps, men det er enkelte ganger jeg ikke helt får rockefoten til å svinge. «Elsk Me Litt» føles litt for lettvint og fanger ikke oppmerksomheten min, mens «Søs» åpner bra på en dempet sti, men jeg synes ikke låta tar med meg noe sted – i stedet står vi på stedet hvil. «Svarte Boksen» føles på sin side litt ufokusert – jeg føler den biter over mer enn den klarer.
Plata avsluttes dog med den vakkert stillfarne «Regn» som har den samme luntende gangen som åpningslåta «Gå» og en flott tekst om kjærlighet av Æ, «Kanskje bør vi håp at det bli regn / at lyden minn oss om ei tid da vi satt pris / på å finn ly i lag». Jeg tar meg i å glede meg til fortsettelsen til Æ og Dem og tror nok mer på solskinn enn regnvær.
